I sin tid var Trumao et viktig sted som møtepunkt mellom sjøtransport og innlandet.  Stedet har til og med jernbane, men nå går det nesten ikke tog lenger og transporten har søkt seg helt andre veier.

Nede ved elvebredden ble vi snart oppdaget på den andre siden og hentet i en pram over til der båten vår lå.  Med en viss skuffelse så jeg at det ikke var en av de gamle vedfyrte dampbåtene -vaporcitos- som lå klar, men derimot to vanlige motorbåter. Det er avgang nedover, 2 ganger i uken og de 12-15 passasjerene som hadde møtt opp denne morgenen ble fordelt på de to båtene før vi ble skubbet fri fra den høye elvebredden og stevnet samlet nedover.  Bekvemmelighetene besto av trebenker under dekk og bak, et lite dekk foran og et tak.  Alt ble utprøvd etter tur, men siden været var fint ble vi sittende mest på taket.  Våre medpassasjerer besto av et par familier og en mann med glassaktig blikk, som alle skulle ned til La Barra ved elvemunningen. Her ligger det noen hytter og kanskje også et pensjonat som har overlevd fra den gang Rio Bueno var en viktig transportåre. Familiene dro på fiskeutstyr mens glassblikket så ut som han hadde sittet uavbrutt foran en dataskjerm i månedsvis, og det eneste han gjentok var at han hadde kommet fra Santiago og skulle til La Barra for å sove (?) Det var også fire andre menn fra Santiago som vi snart kom i prat med og det viste seg at de hadde samme prosjekt som oss.

Rio Bueno er en av Chiles største elver og på vei mot havet må den skjære seg gjennom kystfjellkjeden.  Rundt oss ble det derfor stadig brattere. Dyrka mark ble erstattet av hogst- og plantefelt, og etter hvert ble naturskogen dominerende.  Etter 3 timer var vi ca halvveis og tok en pause ved en ensom gård.  Folk strekte på beina og søkte ut i buskene for seg selv. Mannen på gården hadde «chicha»  d.v.s. eplecider, til salgs.  Vi fikk et par halvannen liters plastflasker tappet opp for oss, og kikket også nærmere på «la chicheria» inne i et skur. Der sto det eplepresse, lange trau, tønner og diverse geråd, alt i tre og sikkert laget lokalt.

La Barra                                                                                                                                                                            Båten vår

Teltplass ved Rio Colún                                                                                                                                               Hueicolla

Tre timer senere var vi nede. Her vider elven seg ut og danner et stort basseng som ender i et trangt utløp der den sydende elven frontkolliderer med Stillehavet. Vi holdt oss innenfor malstrømmen og gikk først inn på sørsiden for å slippe av de som skulle til La Barra. Familiene ble ønsket godt fiske og glassblikket ble ønsket god natt. Så tøffet vi over til nordsiden, passerte en oppankret «vaporcito», og hoppet i land på en grasslette.  Lenger borte satt det en liten gruppe og grillet ved siden av to pickuper.  Til alt hell hadde de plass til tre av oss på hvert lasteplan og da det bare var én vei vekk fra stedet, skulle vi i samme retning.  Dette sparte oss for en zigg-zakk stigning opp en høy ås. Siden gikk det litt opp og ned og mye i sving før vi etter ei drøy mil igjen kunne skimte havet og veien begynte å falle ned mot Hueicolla.

Dette er hyttestedet for overklassen i La Union og ligger nydelig til ved to bukter adskilt av en odde.  Hueicolla har veiforbindelse med innlandet over kystfjellkjeden, men det 90 km lange gjørmefaret krever 4-hjuls trekk og høy bakkeklaring. Foruten hytter finnes det et pensjonat, en enkel butikk, skole, noen fastboende fiskere og en slags offisiell representant med den sære tittelen: Alcalde del Mar, «havordfører» (?)

Vi slo leir i ly bak noen klipper på stranda. Det hadde nå blitt såpass seint at det var bare å få opp telta, samle ved, skaffe vann og lage mat. Gutta fra Santiago bød på whisky, og selv hadde vi en del vin vi ville lette oppakningen med.  Så sov vi de mødiges søvn med bølgebruset 20 meter unna.

Neste dag  startet forsiktig med en ikke alt for tidlig frokost. Så tok vi veien opp på odden og nøt synet av noen tumlere som surfa i bølgene. På den neste stranda måtte vi dra oss over en slags elvelagune på flåte. De 4 andre fulgte veien for å finne butikken og det var det siste vi så til dem.  Kanskje forvillet de seg inn på en traktorvei som førte opp i åsene, eller de gikk svært sakte. Vi to trasket hvertfall 6-7 km nordover langs stranda.  Under slike forhold gjelder det å finne det beste veigrepet, og stort sett gikk vi barbeina der som sjøskummet bare sporadisk nådde opp.  En stund fulgte vi en bekk som løp parallelt med stranden på innsiden av sanddynene og noen ganger gikk vi på avsatsen rett ovenfor bølgenes rekkevidde.

Ute til venstre slo brenningene kraftig, under føttene våre var vann og sand i stadig bevegelse og inne til høyre ,bak sanddynene, strakte grønne åser seg uendelig i alle retninger.  Luften var sol, bølgebrak og fugleskrik, vind med sand og havlukt, og duse konturer over kilometer med strand foran og bak.  Vi gikk nordover i en slags sandørken, med hav og himmel i vest og et massiv vegetativt nærvær i øst. Dypt der inne i skogene hadde jeg for to år siden stått ved et kjempetre med 11 m omkrets og en alder på 3800 år; et prakteksemplar av det nå nesten utrydda «alerce»treet.

Omsider nådde vi enden av stranda hvor noen klipper stakk ut. Der lå det ei stor fiolett krabbe skylt på land, og siden det var på høy tid med en liten matbit, og krabben fremdeles viste tegn til liv, rasket vi sammen et bål i en bergsprekk, fylte kjelen med sjøvann og krabbe, og dekte på til lunch. Mens vannet kokte opp, gikk jeg på matauk rundt klippene. Det var lavvann og derfor kunne vi berike menyen med «locos» som tilsvarer våre østers, kanskje ikke biologisk men hvertfall gastronomisk og økonomisk. Det er de høyest skatta og overbeskatta skalldyra i Chile. Verneregler er innført men ulovlig fiske og omsetning er utbredt.

Etter siestaen gikk vi over klippene og kom straks ned på ei nydelig lita strand som ikke besto av lys finkorna sand men av rundslipte småstein på ertestørrelse.  Halvparten var av kvarts og gjennomskinnelige; det var som å gå på perler.  Vi kom til enda ei lita strand før vi skjønte at dette ikke førte noen vei. Innenfor sto lia overalt grønn og ugjennomtrengelig, og uten sti var det umulig å ta seg fram. Tilbake ved rasteplassen fant vi et hull i vegetasjonen og fulgte så en sleip og dunkel jordrenne bratt oppover. Etter en stund ble det mindre bratt og himmelen kom til syne igjen. Veien gikk nå over en større odde og havet forsvant.  Terrenget var bakkete og fullt av revner. Langs veien var det merker etter hogst, men grov gammel skog sto tett over alt. Et par kilometer senere kunne vi på ny glede oss over utsikt til Neptunus’ rike.  Vel nede måtte vi først vasse over ei lita elv og deretter fikk vi skyss over selve Rio Colún og var så i sørenden av den ei mil lange Playa Colún. Her bor det en «colono», d.v.s. en nybygger, men det værbitte gamle paret vi traff, var utvilsomt av det folket som har lengst hevd på området.  Vi traff kona ute på klesvask, og på spørsmål om teltplass gjorde hun en liten sving med hodet og svarte - hvorsomhelst -.

Det var da heller ikke trangt om plassen. Bak enorme sanddyner var det vidstrakte gressganger og ikke et menneske å se. Vi slo leir nede ved elvebredden hvor det var brent bål før. Så fulgte samme prosedyre som dagen før: telt opp, sanke ved, tenne bål, mat, mer bål, røyk og dram. Å, hvilket sovehjerte en slik dag gir. Og denne gangen var bølgeslaga en km borte og hørtes bare som et bedøvende sus.

Dagen etter følte vi oss noget støle og dovne. Jeg gikk litt nedover mot elveutløpet og dro opp en håndfull slanke sildaktige fisk, «pejerelles». Derved ble det fisk til en sen frokost som vi lot gå rett over i lunch. Et par fra Valdivia kom ruslende sammen med mannen på stedet. De var stamgjester og kom hit hver sommer for å fiske og slappe av noen dager. Vi forhørte oss om veien videre nordover og fikk tips om en «sjørøverhule» noenlunde midt på Playa Colún. 

Det var ettermiddag da vi omsider brøt opp og tråkka oss over sanddynene og ned på det fastere underlaget ved sjøkanten. Ei mil ubrutt strand lå foran oss og vi la trøstig i vei. Etter en stund kom vi til å skotte bakover og oppdaget truende skyer i sør. Uvær på disse kanter er nådeløse greier og vi ble enige om å satse på hulen og nøye oss med en halv mils dagsetappe. Vi forlot derfor vannkanten, og etter mer sanddynevandring og engstelige øyekast over skuldrene, dukka redningen opp. Sanda slutta ikke her i en skogkledd li, men i loddrette vegger av bløt sandstein. Hula var delvis menneskelagd, og var romslig utstyrt med bord, benker, seng og ildsted med skorstein. Rett utenfor kom det en liten foss ut fra fjellet og falt 5 meter ned i en kulp. Fiskere holdt visst til der fra tid til annen, men det var i grunnen et fuktig og utrivelig hull, så vi satte opp teltet utenfor og håpet på det beste.

Ut på natta ble vi vekket av en voldsom vind. Teltet, som var av igloo-typen, la seg faretruende over, men vi hadde fortøyd så grundig det lot seg gjøre, og det holdt. Støyen var dog overveldende, og regna gjorde det også, så søvnen ble en oppstykket affære. Etter noen timer løya det litt, og da vi gløtta ut om morgenen var det klarvær. Vi lå imidlertid i skygge p.g.a. den steile fjellveggen rett i øst.  Derfor somla vi ikke mer enn nødvendig med å komme ut i sola og fortsette nordover langs sjøkanten. Vinden var fremdeles sterk; ikke direkte sur, men seig og vedvarende, og jeg var glad for både pannebånd og jakkehette i tillegg til solbriller og masse solfaktor som jeg alltid brukte. Slik gikk vi, godt inntulla oventil, men med shorts og bare bein. Et par ganger så vi sjøløver ute i brenningene og på stranda passerte vi noen døde pingviner omgitt av svarte ådselsfugler.

Paret fra Valdivia hadde passert foran oss, og da vi kom til enden av Playa Colún, satt de ved en bekkelagune på stranda og slappa av. Vi vippet av oss tunge ryggsekker og tok siesta, mens de forsvant lettbente oppover lia med all bagasjen sin surret på en hest.  Senere fulgte vi etter, for igjen var strandveien stengt av en steil odde som her heter Punta Galera. Et par km senere passerte vi en flystripe og en hangar(?) Veien delte seg noe og vi endte med å vasse over ei stor eng før vi fant en vei ned mot sjøen igjen. Ovenfra skua vi utover to øde strender, men i lia over lå det et hus. Det tilhørte en spanjol som hadde skaffet seg en romslig tomt i den tidligere statsallmenningen. Flystripa var også hans, og det ble sagt at han likte å handle med «locos»...

All-time-high leirplass

Men jorden var øde og tom, så vi traska frimodig ned og over den første stranda, gjennom en naturlig tunnel i klippene, og bort til enden av neste strand.  Der kom vi til enda en «bekkelagune» og denne var usedvanlig klar og inntagende fordi vannet kom fra en foss og rant så over steingrunn før det plumpa ut i en stor bua kulp på stranda.  Min turkamerat benytta anledningen til en dusj i fossen mens jeg foretrakk kulpen som var marginalt varmere.  Her ved bekken monterte vi kjøkkenet mens teltet ble reist lenger bak på fastere grunn. Vi begynte nå å få rutine på alle faste gjøremål og i tillegg var hele dette utrolige landskapet i ferd med å gå oss i blodet.  I vest lå himmel og hav med et dusin forskjellige blåtoner og i øst bød vegetasjonen på dobbelt så mange nyanser av grønt. Lufta var fylt av skarpt solskinn, vind og evig bølgebrus. Det virket som om Stillehavets størrelse kunne anes på dets frukter, for skalldyr og sjøplanter var grovere og mer varierte enn det jeg er vant til fra hjemlige farvann

Chaiuin

                                                                                                                       Fløytespiller i fossen   

Neste dag forlot vi bare motvillig denne perlen av en leirplass. På ny ble vi tvunget opp og vekk fra stranda.  Etter en stund begynte tegn på menneskelig aktivitet å dukke opp: hogst, gjerder og beitemark. Den første grenda besto av noen enkle hus og masse sauer spredt utover grasvoller som lå høyt og fritt over sjøen.  Herfra gikk det en slags bilvei videre nordover, og vi fikk slengt oss med en liten kassevogn som var innredet som minibuss. Den brakte oss til Chaihuin ved elven av samme navn. Der måtte vi ferjes over, og derved var vi tilbake i sivilisasjonen.  I gamle dager var her sagbruk og utskipningshavn basert på det verdifulle «Alerce»-treet men nå hadde hyttefolket overtatt. Vi oppsøkte nærmeste landhandel og somlet ikke et sekund med å svale våre tørste struper.  I motsetning til vinen, er chilensk øl middelmådig, men nå smakte det som manna fra kjøleskapet. Innehaveren tilbød oss teltplass utenfor sjappa, og vi slo til.  Bakefter bada vi i elva, bestilte «locos» på en restaurant, rusla litt og vendte tilbake til restauranten hvor vi riktig meska oss med locos og hvitvin. Vi snakka litt med folk og fikk bl.a. høre om flere tilfeller der deler av statsallmenningen på mystisk vis hadde blitt privat eiendom i løpet av diktatur-perioden.  En av følgene var at fattigfolk fikk beskjed om å pakke sammen og forsvinne fra småplasser de hadde bodd på i generasjoner...

Dagen etter entra vi en skramlebuss som rista et par-tre timer opp og ned en svingete grusvei langs kysten. Et sted passerte vi en avdeling soldater som pusla med veiarbeid. De var bokstavelig talt fortroppen til den invasjonen som kommer. Planer er nemlig lagt for en kystriksvei mellom Concepción og Puerto Montt, så øksen ligger alt ved roten...

Bussen kom fram til Corral på sørsiden av innseilingen til Valdivia. Derfra kryssa vi fjorden i båt, passerte en flokk pelikaner midtveis, og tok bil 15 km opp til Valdivia. For ikke å avbryte den maritime stemningen for brått, avslutta vi der turen med hver vår tallerken «mariscales»

- skalldyr i utvalg -  på  fiskemarkedet nede ved elva.

 

 

Fottur ved Stillehavet - før det er for seint!

Det er mange gode grunner for å gå opp på fjell. En av dem er ønsket om å komme vekk fra sivilisasjonen og oppleve vill natur.  Kanskje av samme grunn er lengre fotturer langs kyster ikke særlig vanlige, for en stor del av verdens befolkning klumper seg sammen her, og noenlunde uberørte kystslandskap finnes bare der klimaet eller landskapet er ekstremt ugjestmilde.

Et unntak er noen strekninger sør i Chile. Dette er på rundt 40 grader sør, som tilsvarer Portugal på våre breddegrader.  Klimaet er altså temperert, og naturen er inntagende med kilometerlange strender, avbrutt av klipper, bergpartier og elvemunninger. Bakenfor ligger skogdekte åser som når opp mot 1000 meter.

Likevel er denne kysten relativt uberørt. Hele landsdelen lå utenfor sentralmaktens kontroll fram til midten av forrige århundre. Da koloniseringen endelig begynte, foretrakk nybyggerne den fruktbare stripen mellom Andesfjellene og den lavere kystfjellkjeden. Befolkningspresset var aldri stort nok til at kystområdene ble invadert. Eiendomsforhold, mangel på kommunikasjoner og en sterk urbanisering i vårt århundre, har også bidratt til å skjerme for inngrep. Likevel hadde det sikkert vært mer utbygging, om ikke annet så for turister, hvis ikke Humboldt-strømmen hadde ført kaldt vann fra Antarktis og gjort sjøen helt uegnet for badeliv.

I februar 1996, i den chilenske høysommer, tok to av oss en liten ekspedisjon langs kanten av Stillehavet. Utgangspunktet var byen La Union, 900 km sør for Santiago. Hverken selve turen eller området figurerer i de vanligste reiseguidene - Lonely Planet og South-Am. Handbook - men ruten er beskrevet i «Backpacking in Chile & Argentina», Bradt Publ.  Dessuten finnes den i Chiles versjonen av NAFs Veibok.

Vi startet tidlig med en biltur på 10 km ned til Trumao, et ferjeleie ved elven Rio Bueno. Det går busser, men om morgenen bare inn til byen. Vanlige drosjer kvier seg for dårlige grusveier, og dessuten hadde min turkamerat en nabo som var villig til å kjøre oss.  Bilen var en liten toseters kassevogn hvor vi ble plassert bak. Bakdøra hang og slang som det meste annet, og det gav oss anledning til på nært hold å iaktta samspillet mellom veistøvet og luftstrømmene som turbulensen skapte inne i bilen.  Virkningen var særlig flott når sjåføren en sjelden gang bremset så mye at støvskyen bak bilen rakk å ta oss igjen med full tyngde. Ellers hadde vi nok med å bevare troen på fremtiden mens vi ble slengt omkring på vei gjennom det grovkupperte landskapet. Grå og grimete kom vi fram, og da bilen hadde kjørt, fikk jeg høre at sjåføren hadde sittet i lystig lag hele natta.

Jostein Moen

hjemmeside

Ved enden av Playa Colún

Sjørøverhula