Jostein Moen

hjemmeside

Øl i Madrid

Madrid er verdt et besøk, ikke minst vår og høst når været er godt og turistsesongen er lav. Ryanair frakter deg fra Rygge på litt over tre timer. Mye kan sies om Ryanair, men i Madrid lander du på hovedflyplassen, Barrajas, med kort vei inn til sentrum.

Madrid sentrum har mye og by på, og det er greit å gå. Men etter en stund, ganske snart faktisk, melder tørsten seg. Det lokale standarølet heter Mahou og det vanligste importølet ser ut til å være Amstel. Det er ikke noe galt med noen av dem, men etter en stund ønsker man seg noe annet.

Heldigvis for DØVs utsendte fant han nettopp det. Plaza de Santa Ana ligger midt i byen, noenlunde mellom de brede bulevarder fra 1800-tallet og de trange gatene i gamlebyen. Ei guidebok beskriver plassen som livlig og litt røff. Tilfeldighetene førte vår mann dit, og se – hvilken åpenbaring! Bare på den ene siden lå to lovende oaser side om side: Cervezeria Alemana (Det tyske bryggeriet) og NaturBier.

Begge var en type mikrobryggerier og valget falt på det siste. Utvalget var greit og besto av to typer: Rubia(lyst) og tostada (mørkt). For en fest å smake ordentlig øl etter dager med kjedelig industriøl. DØVs utsendte skjønte raskt at dette var stedet å tilbringe ettermiddagen.Sola skinte og ølet ble servert. Mat hadde de også. Noen anerkjennende ord til kelneren gjorde at han fant fram et papirark med informasjon om bryggeriet.

Plaza de Santa Ana er beskyttet mot biltrafikk og har et livlig folkeliv. Det var blant annet noen kinesiske massøser og to sigøynermusikanter med trekkspill i full sving. Passe tilbaketrukket på uteserveringen til NaturBier kunne vår mann observere hvordan de jobbet, hvordan de samarbeidet og hvordan de tjente penger. Særlig sigøynerne, en mentor og en læregutt, hadde mye rart for seg.

Madrid fortjener flere besøk. Denne utsendingen regner med å komme tilbake til Plaza de Santa Ana og han kan anbefale stedet for alle øl-venner.

Øl i Champagne.

Frankrike forbindes med vin, konjakk, sjampagne og kanskje cider. Men helt i nord grenser landet til Belgia og Tyskland. Så det må da også finnes ordentlig øl i Europas fremste kulturnasjon, (særlig i deres egne øyne).   

Slik tenkte DØVs utsendte på vei til Nord-Frankrike sist høst. Vårt favoritt lavprisflyselskap (joda, det har sine svakheter) tilbyr to destinasjoner de kaller Paris. Ingen liker å stå opp kl 3 på natta, så vi valgte å fly ned til Beuvais i vest og hjem fra Vatry i øst. En kvikk Renault Clio stasjonsvogn fulgte oss på mellomveien. Overnattingene ble lagt til Reims, hovedstaden i Champagne-Ardenne regionen. Byen ligger 13 mil nord-øst for Paris og er også senter for sjampagne produksjonen. Mange besøkende kommer hit for å fordype seg i denne berømte drikken. Det arrangeres turer fra slott til slott, fra vingård til vingård. Med bil kan du kjøre den såkalte sjampagne-ruten. De mange krigsminnesmerker trekker også turister. Et besøk på slagmarkene fra 1. verdenskrig ved Verdun var en sterk opplevelse for denne rapportøren, men det passer neppe for alle.

DØVs utsendte sier ikke et vondt ord om sjampagne, men det er nå engang godt øl som er hans fokus og foretrukne forfriskning. (Det skulle tatt seg ut å bøtte nedpå 3-4 halvlitere sjampagne på en kort kveld.) Dessuten må det innrømmes at han har en svakhet for det franske Desperado øllet med tequila smak, opprinnelig fra Strasbourg, nå oppkjøpt av Heineken. Ellers domineres det franske ølmarkedet av det velkjenteKronenbourg 1664, et greit men ordinært industri-øl.   

Gleden var derfor stor da et mikrobryggeri dukket opp i Reims’ sentrale gågate, en langstrakt og livlig versjon av Bragernes Torg. Les 3 Brasseurs (de tre ølbryggerne) viste seg å være en inner-tier. Godt øl, ute- og inne-servering og et perfekt sted for å betrakte gatelivets mangfoldigheter. Mer trenger man ikke. Ølutvalget består av 4 typer: La Blanche – Den Hvite er “brygget avbyggmaltog hvete, delikatsyrlig, veldig forfriskende.” La Blonde – DenBlonde beskrives som “fruktig og subtil. Forfriskende, aromatiskhumlegjør denbehageligbitterforganen.” L’Ambrée – Den Ravfarvede har “tett,finbitterhet.Bryggetmeden blanding av spesieltlysemaltvarianter.” La Brune – Den Brune er brygget på “flere malttyper somgirdette øllet farge avkaramellog mørksjokolade og smak av sjokoladeeller til og medkaffe.

Les 3 Brasseurs ble selvfølgelig stamstedet til DØVs utsendte. De hadde mat også, men den satte ikke noe varig inntrykk i hans minne. Derimot var det “kanadisk uke” i byen med mange salgsboder fra fransktalende Québec. En av bodene solgte bisonburgere: bisonkjøtt i baguette. Det mørke magre viltkjøttet passet ypperlig til de to mørke ølsortene. DØVs utsendte foretrakk likevel de lyse typene, særlig La Blanche som er så smaksrik at mat ikke føles særlig nødvendig. Anbefales! Deler av selve bryggeriet opptok et hjørne av lokalet. Ingen tvil om at dette er kortreist øl. Likevel er Les 3 Brasseurs en kjede av mikrobryggerier som kan påtreffes flere steder i verden. Nettsidene deres gir nærmere beskjed:

                                                                                                          Jostein Moen

Øl i Chile

Hvis Chile er kjent for noe som helst, må det være jordskjelv, vin og en diktator. Spennende saker, i og for seg, men dette handler om øl og på det området har det vært lite å glede seg over. Trist industriøl har vært enerådende og det aller meste blir brygget på amerikansk vis med bruk av ris og mais istedenfor bygg.

I juleferien dro DØVs utsendte til Chile for å sjekke om noe hadde skjedd på ølfronten siden sist. Og det hadde det. På 4 år hadde mikro-øl-bølgen skylt over Chile som en tsunami, noe de forøvrig er godt kjente med på de kanter.

Chilenere flest bor i og rundt hovedstaden Santiago. Mange av de ca 90 mikrobryggeriene ligger der. Likevel er Sør-Chile det beste øl-distriktet. Her er det for kjølig for vindruer og landsdelen preges fortsatt av den tyske innvandringen på 1800-tallet. Her arrangeres «oktoberfest» og «bierfest» og bryggeriene har navn som Kunstmann, Salzburg, Valbier og Rothhammer.

Kunstmann er et stort bryggeri fra 1800-tallet. Det er nylig kjøpt opp av megabryggeriet Cristal og er ikke lenger av særlig interesse. Derimot rakk DØVs utsendte å smake på en del ordentlig øl fra de nye mikrobryggeriene, eller cerveza artesanal – håndverksbrygget øl – som det kalles her.

Alt hadde karakter og alt var godt. Men den soleklare vinneren kom fra bryggeriet Salsburg – Extremes Bier. Det ligger 900 km sør for Santiago ved den store innsjøen Llanquihue. Salzburg leverer 4 typer flaskeøl: Altes Ale, Dobbelbock, Helles Lager og Märzen samt to typer fatøl: Negra og Rubia.

DØVs utsendte falt nesegrus for Salzburg Rubia fatøl. Kanskje eksisterer det et bedre fatøl i et ukjent hjørne av vår klode. Mulig det… men sjansene for at det finnes noe som overgår dette kunstverket av et fatøl vurderes som små. Ølet er en grovfiltrert pale ale type med middels sødme, lav bitterhet og høy fruktighet. Resultatet er et brygg der hvert blikk på halvliteren er en glede, et aromasniff er en lykke og hver slurk er en fest.

Øl er en delikat og ømfintlig væske som ikke tåler lang transport særlig bra. Det er små sjanser for å treffe på Salzburg Rubia på denne siden av Atlanteren. Men skulle noen DØV medlemmer finne på å ta turen, venter det en åpenbaring. Og husk at høysommer er i januar og februar…