Efter i to somre å ha oppøvd elementære ferdigheter i blindleia utenfor Lillesand og i farvannet rundt Tjøme og Ferder, følte Jostein og jeg at vi var modne for å væte kjølen i det ordentlige havet. I november hadde jeg sittet ombord i et fly på vei til Reykjavik. Da maskinen var i ferd med å legge Norges kyster bak seg, falt mitt blikk på et fantastisk øyrike langt der nede - kyststrekningen mellom Mongstad (som var lett gjenkjennelig fra luften) og Florø: Det rykket uvilkårlig i padlemuskulaturen. Jeg kjente løftet av de store havdønningene. Tanken på nytrukket nordsjøtorsk satte spyttsekresjonen igang. Senere greide jeg å overbevise Jostein om at øyriket vest i havet høvde bedre enn Hvaler og svenskekysten for voksne menn i kajakk .

Jostein Moen

hjemmeside

MED HAVKAJAKK LENGST VEST I NORGE

Med sitt uendelige antall fjorder, holmer og skjær er det aller meste av Norges kyst et forjettet land for oss som ferdes i havkajakk. Vi er foreløbig ikke så mange, men om alle som gikk på ski også padlet havkajakk(eller rodde kajakk som Nansen sa), ville kysten likevel ha mer enn nok plass til alle. Havpadling gir fantastiske naturopplevelser og kan med letthet kombineres med fiske, jakt efter sjøfugl, fugletitting og hvorfor ikke hvaltitting! Jeg kan vanskelig forestille meg noen større frihet enn det å sitte i sin kajakk, padle fra øy til øy og slå teltet opp der man måtte finne det for godt. Derfor undrer det meg også at det er så få andre padlere å se på sjøen. Rimeligvis må vi vel innrømme at kyststrekningen Hvaler-Oslo-Kristiansand har et begrenset villmarkspreg i sommermånedene. Uestetiske fartøyer i alle størrelser forbrenner sitt fossile drivstoff og sprer stank og støy over havflaten. Det er pussig: I sommermånedene søker folk bort fra Sinsenkrysset og Drammensveien - hvorfor da forsøke å gjenskape det samme miljøet i skjærgården?

Tidlig en morgen, tidlig i juli dro vi fra Østlandet og kl. 14. 00 var vi kommet frem til Stavang, der Edvin, en venn av Josteins bror, som bodde knapt mer enn fire meter fra sjøen, hadde sagt seg villig til å orientere oss om farvannet samt finne en plass til bilen på sin eiendom. Man glemmer alltid noe, og denne gangen viste det seg at min vanntette kartmappe var blitt liggende igjen hjemme. Forstemmende - men livet er jo slik. Så viste det seg til alt hell at Edvin satt på store mengder plastlommer i A4 format og lignende. Kartene kunne holde seg tørre inne i tre plastlommer stukket inn i hverandre fra høyre og venstre annen hver gang. Det var en stor lettelse, for i ukjent farvann er det essensielt at man kan følge kontinuerlig med på sjøkartet. Uten sjøkart, et godt kompass og elementære navigasjonskunnskaper kan havpadling lett bli mer av en risikosport enn det behøver å være. Navigasjon til kajakkbruk er imidlertid en smal sak å lære dersom man kan orientere i skog og mark. Når man sitter med sjøkartet og planlegger turen, bør man samtidig ha en transportør for hånden, slik at det blir lett å beregne kursene i grader fra A til B til C osv. Hvis den er av den typen med hull, kan man trekke en sytråd gjennom dette. Transportørens hull settes i A, tråden trekkes over B, og dermed kan kursen lett leses av der tråden passerer transportørens gradinndeling. Kursen bør så noteres med blyant på selve kartet, for når man sitter i båten ute på sjøen er det ikke sikkert at vind og bølger tolererer den slags "kontorarbeid". Med en linjal leser man av hvor mange sjømil (1852m) det er fra A til B. På et 1:50 000 kart tilsvarer det 3,7 cm. Dette er forøvrig nøyaktig lengden på den korte siden av en vanlig fyrstikkeske, noe som gjør disse til glimrende hjelpemiddel når man kjapt vil anslå hvor mange sjømil det er fra et punkt til et annet. Om man forventer en gjennomsnittshastighet på tre knop, vet man at man vil bruke tre timer dersom avstanden er ni sjømil. (En knop er en hastighet på en sjømil i timen).Mens kartet er det klart viktigste hjelpemiddelet ved orientering i det meste av norsk natur, er klokken og kompasset minst like viktige ved navigering. Men det er også nødvendig å kjenne til hav- og tidevannsstrømmer i det aktuelle farvannet. Er de sterke, må de tas hensyn

til når kurs og forventet padletid beregnes. Farvannsbeskrivelsen Den norske los gir en pekepinn om hva man kan forvente av strømmer, og inneholder dessuten andre viktige opplysninger, for eksempel. om spesielt farlige havområder langs kysten. Likevel er opplysningene ganske omtrentlige, f. eks. brukes det formuleringer som "sterk strøm", men enpadler har bruk for å vite omtrent hvor sterk. To knop eller ti knop? Det uvanlig dårlige sproget er med på å gi denne publikasjonen et useriøst preg - man står seg kanskje vel så godt på å snakke med lokale sjøulker. Uansett, navigasjonskunsten er ikke bare nødvendig ut fra sikkerhetsmessige hensyn, den er også en stor glede i seg selv.

Så padler vi ut nærmest i kveldingen. Klokken er 19.30, men det er vindstille og solskinn. Vi padler mot Svanøy, som ligger knappe to sjømil mot sydøst. Vi padler en stund langs land og betrakter denne øy som i turistbrosjyrene entusiastisk beskrives som Sunnfjordens perle. Efter å ha speidet efter egnet leirplass en stund går vi i land og starter teltslagning på en strand der lokalbefolkningen spiller volleyball i kveldssolen. De går trett av spillet, og en av dem slår av en prat med oss. Han forteller om Svanøys posisjon som gammelt adelssete, den tidligere gruvedriften og mye annet. Den dag i dag kan man beskue den ærverdige hovedbygningen. Godset hadde i de senere år vært eiet av en stiftelse, men som følge av økonomiske problemer står nå Kværner-konsernet som eiere, noe lokalbefolkningen åpenbart ikke er lykkelige over. Det blir ikke mørkt, og vi går en runde for å bese øya rundt midnatt. Ved selve godset møter vi en mann som er i ferd med å male baksiden av hovedbygningen. I ansiktet og på armene opp til albuene er han helt rød av maling. Han ligner en morder, men er blid og fornøyd. Mens fremsiden av bygningen er hvit, er baksiden imidlertid rød. Slik har det alltid vært, forklarer den iherdige maleren. I tidligere tider var hvitmaling mye dyrere enn rødmaling, derfor malte man fasaden hvit, mens baksiden, som vendte inn mot tunet, var malt dels i rødt, dels i oker. Selv om dette ikke er noe viktig økonomisk moment i dag, maler man på samme måte samtidig slik at bygningen beholder sitt opprinnelige utseende. Godset ser staselig ut i halvmørket der det ligger omgitt av et imponerende haveanlegg med eksotiske trær og greier.

Dagen efter stikker vi til sjøs kl. 11.10. Været er fantastisk, og i syd er det ikke noe problem å kjenne igjen landemerker som øya Alden med den karakteristiske fjellformasjonen "Norskehesten" og Tviberg med en topp i hver ende. Lenge har vi Svanøy i øst og øya Askrova i vest. Senere padler vi mot øya Smellvær for ta lunsj. Plutselig blir vi vár en svært mørk person som bader og dukker i sjøen foran oss. Men det er visst ingen person - jøss, en sel! Selen, en stenkobbe, dukker opp snart her og snart der, og vi forstår at den svømmer under oss for å se hvordan vi ser ut undenifra. Forhåpentlig ikke for å velte oss. "Ein kald faen", slår Jostein fast. Jeg har et kamera tilgjengelig, et vanntett Canon AS-1 kompaktkamera, men det har en ganske vidvinklet brennvidde (32 mm) og et selhode på 10-15 meters avstand vil ikke bli mer enn en prikk. Idet vi går i land på Smellvær har det blåst opp i frisk bris, og vi setter oss i ly av et gammelt naust. Vi finner ikke noe egnet sted å trekke kajakkene på land, men må fortøye dem. Dette gjør det til et helvete å pakke mat og utstyr ut av de trange lukene, man har behov for å kunne bruke krefter for å hale stashet ut. Skjønt, det som har kommet inn må jo før eller siden kunne komme ut. Det er i det hele tatt en vel så stor videnskap å pakke en havkajakk som å pakke en ryggsekk til fottur. Men når man pakker kajakken er det ikke vekten som er essensiell, men derimot volumet. Ting må få plass inni det lange, men også slanke og ikke alltid så dype kajakkskroget, og ikke minst må ting kunne bukseres inn og ut gjennom lukene. Dessuten må vekten fordeles mellom for- og akterskip.Jeg hadde forestilt meg en ganske kort rast, men efter måltidet mumler Jostein noe om "siesta". Han har tilbragt mye tid i Sør-Amerika og åpenbart vært i stand til å tilegne seg fremmede skikker når de passer ham. Han trekker sitt soveposetrekk frem fra kajakken, finner en lun sprekk med bløtt gress i bunnen, trekker glidelåsen opp og blir stille. Tja.. Man kan padle alene (noe enkelte advarer mot) eller man kan padle sammen med andre. Velger man det siste, er det av og til nødvendig å jenke seg litt. Jeg går til kajakken, finner frem speilreflekskamera, vindmåler, loggbok og andre dingser som kan brukes til å slå tiden ihjel med.

Klokken er 19 når det igjen bærer til havs. Målet er Tviberg, som ligger 3-4 sjømil mot syd. Vinden, som var oppe i frisk bris, er stilnet, men når vi kommer utenfor lyet av alle småøyene som utgjør Smellvær, får vi grov sjø inn fra vest nordvest. Bølgene er digre og virker enda digrere når man sitter lavt nede i en kajakk. Selv om Jostein og jeg ikke padler mer enn 10-15 meter fra hverandre mister vi hverandre av syne hele tiden efter som bølgetoppene tårner seg opp mellom oss. Hver gang en stor bølge kommer inn fra siden, stikker jeg årebladet inn i den og legger kraft og tyngde på. Da taper jeg ikke balansen. Sjøene soper oss ubønnhørlig altfor langt mot øst, og vi må legge kursen mot sydvest, ut i havet, for å kompensere. For at ikke bølgene skal ta kontrollen helt må det padles hardt for å holde farten oppe. Det er faktisk ikke noe problem - i slike situasjoner sørger adrenalinet for at man har krefter nok! Men det er selvfølgelig betryggende å vite at man har maksimum en times padling foran seg. Samtidig gir det en ubeskrivelig herlig følelse å sitte i en så liten farkost som behersker elementene med en slik selvfølgelig eleganse. Sjøene forsøker riktignok hele tiden å tvinge kajakken på tvers, og greier de det, kan de ha vunnet. Da vil det være vanskelig å holde balanse i båten og man kan komme til å kantre. Er man sliten og shabby og kajakken er fullastet, bør man ikke ta det for gitt at man greier noen eskimorulle selv om man kanskje greier det lett i basseng med en tom kajakk. Enhver padler må være i stand til å ta seg ut av en kantret båt og å entre den igjen fra sjøen. Det finnes diverse utstyr som gjør dette lettere. Men greier man å holde hastigheten oppe, er det ikke noe stort problem å motvirke kraften i bølgene ved å kompensere med roret. Man har faktisk ikke ror i en havkajakk for å svinge, men for å holde båten på rett kjøl i grov sjø som kommer bakfra eller fra siden. Det finnes havkajakker uten ror, men disse er svært krevende i store bølger og sterk vind.

 Da vi hadde padlet en stund ut i havet mot sydvest, antok vi at tiden måtte være inne til å vende nesen østover mot Tviberg igjen. Men det var for tidlig! Våre Svalbard-kajakker er kjent for sine eminente surfe-egenskaper. Nå virket de ikke til vår fordel. Vi ble igjen feid østover altfor hurtig. Kajakkene formelig suste nedover i "bakkene" i forkant av sjøene. Snart var det bare å bite tennene sammen, snu baugen nesten 180š og padle utover igjen. Klokken 20.00 var vi fremme ved nordenden av Tviberg. For en skuffelse! Vi fant ikke noe sted å trekke kajakkene på land. Det var minst en meter fjellside rett opp hele veien. Senere fikk vi høre at det var fine forhold på sørenden av øya, men slik situasjonen var, fant vi det sikrere å padle rett øst til Atløy istedet. Her fant vi senere en vakker liten strand med en bekk like i nærheten. En glimrende leirplass!

Dagen efter ble vi av alle ting liggende værfast som følge av tett tåke. Jeg var en stund fristet til å padle likevel - utelukkende efter kompasset og klokken. Men den dype brummingen fra et stort lasteskip inne i tåkehavet kunne jeg ikke annet enn å tolke som et overbevisende argument for landligge. I stedet bevilger vi oss en kortvarig retur til sivilisasjonen. Vi rusler en snau kilometer bort til tettstedet Hærland, som ikke bare har kolonial, men sogar en slags liten kafé med dusj. Tilbake i leiren fant jeg frem min nye Ambassadeur 6500 og Conolon-stang. Jeg hadde ikke kastet med Ambassadeur tidligere og fryktet "snøreblomkål", men med Josteins oppmuntrende råd fikk jeg sving på sakene, og snart slo det på en ganske så sprek jævel i den andre enden av snøret! Fisken svømmer rasende rundt i sirkler og forsøker å komme seg ned i dypet, men jeg vinsjer den ubønnhørlig inn med kvalitetsproduktet fra Svängsta. En stor makrell! Jeg griper den rundt nakken og løfter den på land. Men fisken er hoppende forbanna og vil slett ikke bli mat. Jeg kakker hodet mot svaberget noen ganger, og da blir den rolig. Stirrer bare på meg, fylt av resignert hat. Snart er den kompromissløse svømmeren blitt til seks filéter som freser liflig i pannen over stormkjøkkenet. Jostein koker blåskjell og hvitvin har vi på kartong, så det varer ikke lenge før det generelle lykkenivået ligger temmelig skyhøyt. Nesten alle skjellene inneholder to til tre små perler. Dem tar vi vare på. Vi har døtre som setter pris på slikt.

Ved frokosten dagen efter passerer et lavtflyvende monster over leiren. Det er en havørn! Kjempen forfølges intolerant av to svartbaker - digre og fæle måker selvfølgelig, men nå tar de seg nærmest ut som småfauel i forhold til ørnen.- Men husk at det var eg som såg'n fyst, sier Jostein. Landliggedagen fører dog til at vi må skrinlegge turens opprinnelige mål, Utvær fyr, som er Norges vestligste. Istedet setter vi kursen mot fiskeværet Bulandet som er Norges vestligste bosetning. Det er da også noe. Ikke lenge efter at vi har padlet fra Atløy oppdager vi et stort dyr som plasker og herjer i sjøen foran oss. Dæven, det er en hval, en nise! – vi babler i munnen på hverandre som tullinger, men det viser seg snart at det er en velvoksen stenkobbe. Så nærmer vi oss Senholmsskjærene syd av Tviberg, og her er svabergene dekket av kobber. De ligger så tett av de forandrer bergenes profil - selve fjellet er ikke synlig for bare sel. Fettdissende velter de seg ut i sjøen med fryktelige plask, og snart har vi dem på alle kanter, og det må være hundrevis. Gutta svømmer rundt oss og glaner frekt og usjenert. De er nesten latterlig nysgjerrige. Man skulle tro det var første gang de så hvite menn! Ikke desto mindre, selv de mest uredde holder en avstand på rundt tyve meter. Visste de at jeg bare hadde et kamera med 32mm objektiv tilgjengelig? Både antall og adferd synes å vitne om at dette viltet er totalfredet - noe vi senere får bekreftet. Det kan heller ikke stikkes under en stol at vi opplevde en nokså begrenset fiskelykke i dette området. Dagen efter, da vi hadde returnert fra Bulandet, var det søndag, og vi hadde bare fiskebuljong og noe "Rett i koppen" til middag. For å få til en skikkelig fiskesuppe måtte vi ha fisk. Jeg pilket vel og lenge med svenskepilk og opphengere fra kajakken og da jeg hadde dratt opp to knurr og en minutiøs lyr fikk jeg endelig en torsk som til nød kunne passere som høvelig menneskeføde. Jostein, som stod på land, fortalte at da jeg hadde padlet tilbake med den ikke veldig store torsken på akterdekket, hadde jeg hatt to kobber svømmende i kjølvannet neppe mer enn fem meter bak meg! Men suppa ble god den.. Uansett, fiskeridirektøren er herved anbefalt å åpne for seljakt i Ytre Sogn! Og hvilken opplevelse ville det ikke ha vært å nærme seg selkolonien med en allværsrifle tilgjengelig... Under fisket brukte jeg en kort pilkestang, den samme Ambassadeur-snellen, men med en annen spole med tykkere sene. Pilkestangen er også grei hvis man dorger fra kajakken. Jeg liker ikke å fastmontere stativer ol. på kajakken, da jeg oppfatter dette som "ræl" som lett kan komme i veien for sikkerhetsutstyr som liner ol. Da er det bedre å feste redskapen med en line som tillater at man arbeider med stangen, og under padlingen feste stangen under kraftige strikker på akterdekket. Stangspissen peker bakover i skrå vinkel, slik at den ikke kommer i veien for padletakene. Svalbard-kajakken er utstyrt med strikker og liner på akterdekket, noe som gjør dette enkelt. Underveis til Bulandet hadde vi flere interessante faunaobservasjoner. På en holme satt hundrevis av kullsorte toppskarver, høye og tynne, med kroppen konsekvent lutende i 20š vinkel. Da vi nærmet oss holmen, lettet de i store skarer for å ta oss nærmere i øyesyn. De var fullstendig tause, men gav likevel inntrykk av å være ikke helt i mental balanse. Samtidig forsvant solen og i øst over fastlandet trakk det opp til regn. Vinden økte en smule i styrke. I noen minutter var det nifst som pokker, og jeg er meget følsom for onde varsler. Men denne gang var det heldigvis falsk alarm. Snart skinte solen, og jeg var lykkelig. Senere så jeg en tyvjo, også dette en førstegangsobservasjon for meg. Fuglen gav et eksotisk inntrykk med de to lange fjærene mitt i stjerten. Derefter hevdet Jostein å ha observert en oter i land på en ganske liten holme. Jeg fortalte ham at det nok var en mink han hadde sett, men da snøftet han indignert og sa at dyret hadde vært "minst tri gongar så stort som ein mink". Vel, vel, så var det kanskje en oter.

Bulandet, som altså er Norges vestligste bosetning, er i høyeste grad et besøk verd. Stedet består av et stort antall bitte små øyer som hver er bebygd med noen ganske få hus. På en av dem står en ganske liten hvitmalt kirke. Der samles vel bulendingene fra tid til annen og ber til sin Gud og synger salmer med skjelvende røster. Det er selvfølgelig også landhandel og småbåthavn. Vi kom frem sent på eftermiddagen da sollyset var blitt gyldent og skyggene lange. Umiddelbart så det ut til å være vanskelig å finne et høvelig sted å trekke kajakkene på land, men jeg henvendte meg til en jente på omtrent fjorten og en gutt på ti som kom putrende forbi i en liten jolle og spurte om tips. De anbefalte Jørøy, der bestefaren deres hadde et lite gårdsbruk. De viste vei og vi fikk tillatelse til å sette opp teltet på en eng der høyet akkurat var blitt slått. Da vi hadde slått opp teltet og fyrt opp stormkjøkkenet, fant vi oss plutselig omgitt av et titalls hojende men vennligsinnede barn, innbefattet de to som hadde vist veien. De ville finne ut hva vi var for noen gærninger. Så lurte de på hvordan vi orket å padle så langt. "Me e veldig sterke!", sa Jostein. De skottet bort på overkroppen hans og lurte åpenbart fremdeles. Men de så jo kajakkenes slanke profil og skjønte vel at det kanskje ikke trengtes så store krefter når alt kom til alt. Vi samtalte med dem til langt på natt om alvorlige ting som meningen med livet og om hva som ville møte oss på den andre siden. Det viste seg at de trodde på sjelevandring, og vi fikk bl. a. vite at negre ble gjenfødt som hunder, mens hvite mennesker ville bli katter. Alt mens de under skrik og skrål samtidig forsøkte å dytte hverandre utfor et tre meter høyt stup, samt å slippe levende krabber oppi suppen som vi kokte på stormkjøkkenet. Den sympatiske jenta som hadde vist oss vei kom endatil løpende med en pose full av ferske rundstykker og et flettebrød hun selv hadde bakt.

Tidlig neste morgen fikk jeg Jørøy-bonden selv i tale. Jeg spurte ham om det ikke var godt å bo i slike mektige og naturskjønne omgivelser, og det var det nok mente han, men la til at all redskap rustet rekordfort i den salte luften. Jeg så ingen grunn til å tvile på det. Kvelden før hadde vi dessuten lagt merke til hvordan natteduggen slo ned straks solen gikk ned. Det var som om noen skulle ha slått bøtter med vann over hele øya. Jeg spurte ham om hvorledes de hadde greid seg under vinterens orkan, som Edvin hadde fortalt fryktinngydende historier om. Men så langt ute i havet hadde vinden vært jevn, fortalte han, og ikke så farlig som inne i fjordene, der voldsomme kast hadde gjort stor skade. Jeg ruslet rundt og fotograferte de velholdte husene og imponerende blomsterbedene rundt om på de mange øyene, som alle var forbundet med broer. Utpå dagen vendte vi baugen østover og ferden tilbake til Stavang var begynt.

På hjemveien ble vi utsatt for kraftig regnvær. En padlejakke er fullstendig tett og har en latex- eller neoprenkrave som gjør at vann uansett ikke renner inn på kroppen. Likevel hører en god gammeldags sydvest med. Om ikke vinden er for sterk, holder den ansiktet tørt, og for brillebrukere er den nesten umistelig fordi den holder dråper unna brilleglassene. Det ideelle hodeplagg i solskinn er en bredbremmet hvit hatt med hakesnøre, slik at man ikke mister den i vind. En slik har jeg dog ikke klart å skaffe meg! Den siste dagen fikk vi endelig se niser. Vi hadde da gått i land og så to sorte rygger med ryggfinner dukke opp og forsvinne igjen i bølgene langt ute på fjorden. I fjæra møtte Edvin oss med en flaske Inverness Cream og tre sympatiske drammeglass. Vi slo fra oss de tankene vi måtte ha hatt om å sette oss i bilen og kjøre østover samme kveld. Et hyggelig farvel med Sunnfjorden og en flott villmarksferie i vårt eget land! Jeg kan bare håpe at flere nå føler seg fristet til å begynne med havpadling! Ikke kjøp den første og beste båten en eller annen sleiping prøver å presse på deg. Det kan være en drittkajakk. Koster den under 10000 ny, er den sannsynligvis ikke god. På den annen side skal det ikke være nødvendig å betale mer enn 15 000. Bor du på østlandet, bør du besøke Eian Fritid i Mjøndalen, Aktiv Fritid i Sandvika og Bull Ski & Kajakk på Majorstuen. Da bør du ha nok å velge i, og du får snakke med erfarne padlere som sannsynligvis tilbyr deg å prøvepadle båtene. Det skal man forresten forlange uansett.

Skrevet av Audun Magnum Mørch etter en padletur han og Don Joshua Moen foretok med hver sin Svalbard kajakk sommeren 97.

Artikkelen er tilrettelagt av sistnevnte.