Innledningen

Introduksjonen tar for seg fenomenet Last Stand i krigshistorien. Forestillingen om krigere som kjemper til siste mann og selger seg så dyrt som mulig danner grunnlaget for mye militær tradisjon og er del av mange lands nasjonale historier. Den klassiske Last Stand er Thermopylene der kong Leonidas og hans 300 spartanere blokkerte for den persiske invasjonshæren inntil de ble forrådt og angrepet i ryggen. Alle døde, men de huskes i dag, 2500 år senere. Likevel er slik motstand en relativt sjelden affære. Når det kommer til stykket foretrekker de fleste å leve med litt vanære isteden for å dø med stor heder.

Derfor vil Last Stands bare forekomme der motivasjonen er høy og følelsene sterke eller der en overgivelse likevel er den sikre død. Nasjonal eller religiøs lidenskap kan være slike forutsetninger. Mye avhenger også av befalets innstilling, men det er ikke nok om ikke mennene slutter opp.

Jostein Moen

hjemmeside

Bokomtale

Last stand

Famous battles against the odds

av Bryan Perrets

Cassell Military Paperbacks 1991-2000

5,99 £ på Amazon, UK

218 sider + bokliste og stikkordregister

Jostein Moen

”Hva gjør soldater når alt er håpløst? De fortsetter å slåss!” Slik introduseres Bryan Perretts  ”Last Stand – famous battles against the odds” To av de mest kjente og rendyrkede eksemplene på Last Stand er begge med: Alamo – Texas 1836 og Little Big Horn – Wyoming 1876, sammen med 11 andre slag der den underlegne parten kjempet innbitt mot overmakten, noen ganger til siste mann. Det er tretten blodige drama om fiasko, nederlag, lidelse og død, men også om samhold, stolthet, heltemot, offervilje og utholdenhet. Perrets stil er sakelig og usentimental. Han behandler stoffet som fagmann når han vurderer tropper, befal og våpen. Analysene av taktiske avgjørelser er ypperlige. Beretningene er også fulle av enkeltmennesker, men de handler mer enn de føler. Fremstillingen er likevel så intenst levende at vi kan tro at vi skjønner hvordan det var å oppleve slike ekstreme situasjoner. Det virker som om gamle Alfred Hitchcocks regel: ”Less is more” gjelder her.

Så hvor kommer denne innbitte motstandsviljen fra? Hvorfor blir en avdeling villig til å ofre livet der det finnes alternativer? Raseri? Frykt? Korpsånd? Tradisjon? Disiplin? Lojalitet? Tro på en sak? Håp om unnsetning? Eller oppofrelse for andre? Noen av disse elementene er til stede ved de fleste Last Stand men sjelden alle.

Hvem kan finne på å kjempe til siste mann og siste skudd? Det er aldri arméer eller større enheter som brigader eller divisjoner, men mindre grupper fra lag/tropper til bataljoner. Grunnen er en mekanisme befalsmenn alltid har visst: En soldats første lojalitet er til kammerater i egen tropp. Dess lenger mannskapet har tjenestegjort sammen, dess sterkere er denne lojaliteten og den kan utvides til å omfatte kompani og bataljon. I en ekstrem situasjon er det ikke tanken på konge, fedreland eller luftige idéer som driver en mann videre, men lojalitet til en avdeling som består av venner og kjente.

Man skulle tro at studiet av Last Stand tilfeller blir fylt med eliteavdelinger. De er selvfølgelig tilstede, men flertallet av eksemplene i Perrets bok er ordinære avdelinger. Forsvarerne ved Alamo var ikke en gang dét, men frivillige uten uniformer, disiplin og militær opplæring.

Slagene i Last Stand har blitt legendariske, ikke bare for den innbitte motstanden fra den ene parten, men også fordi motparten var like bestemt på å eliminere dem. Med ett unntak[1] gagnet motstanden saken til de som gjorde den. Symbolverdien er ofte stor. Videre vil en Last Stand selvfølgelig sinke fienden, tappe ham for ressurser og forstyrre hans slagplan. Alt dette kan brukes mot ham senere. Og selv om en Last Stand fremstår som et meningsløst offer i første omgang, fører det gjerne til et sterkt ønske om hevn og fornyet krigsinnsats, både i andre militæravdelinger og i resten av samfunnet. Little Big Horn er et eksempel der indianernes strålende seier i virkeligheten innebar utslettelsen av deres livsform.

Den Gamle Garde ved Waterloo

Bokens første Last Stand er Keisergarden ved Waterloo 18. juni 1815[2]. Da styrkene til Wellingtons allierte Blücher ble synlige for franskmennene ut på ettermiddagen, skjønte Napoleon at slaget måtte avgjøres før tyskerne kunne gjøre seg gjeldene. Det var den tredelte Keisergardens oppgave. Både den Unge Garde og Middelgarden ble slått tilbake av engelskmennenes ilddisiplin. Dette førte til et generelt sammenbrudd i den franske arméen, hvorpå Wellingtons styrker rykket frem på bred front. I denne situasjonen lot Napoleon tre bataljoner av den Gamle Garde gå i forsvarsfirkanter. De dannet øyer av disiplin i et hav av sydende forvirring, alt mens de trakk seg tilbake i god orden. En av bataljonene ga keiseren midlertidig beskyttelse før han ble eskortert i sikkerhet. Og mens resten av den franske armeen ble revet opp og hugget ned av prøisiske husarer, ble de tre bataljonene av den Gamle Garde gradvis desimert av rifle- og artilleriild. Firkanter ble til trekanter som så ble splittet opp og tilintetgjort. En av disse gruppene ble anropt av en britisk offiser der han sa at de nå hadde gjort nok og kunne overgi seg med ære. Svaret fra den franske kommandanten, general Pierre Cambronne, var ett ord: ”Merde!” Han ble også tillagt den berømte setningen: ”La Garde meurt, mais ne se rend pas!” (Garden dør, men den overgir seg aldri) Cambronne overlevde Waterloo og benektet senere uttalelsen, men den var for god til å glemmes. Sammen med den Gamle Gardens innbitte motstand ble den stående som symbol på fransk ære og tapperhet etter det totale nederlaget ved Waterloo.

Noen vil påpeke det tilsynelatende meningsløse i at mange må dø for en så abstrakt idé som nasjonens ære. Den Gamle Gardens offer gjaldt ikke håndfaste goder som brød og land, men vanskelig målbare verdier som et folks stolthet og selvfølelse:. Perrett overlater slike avveininger til leseren, og det skal denne anmelderen også gjøre.

Djevlene fra Camerone

”Vil dere overgi dere nå?” spurte en mexicansk offiser. De tre fremmedlegionærene sto rygg mot rygg og veivet med bajonettene mot den kompakte massen av soldater som omgav dem, klare for å drepe og rede til å dø. Disse på sin side, virket så imponerte over motstandernes standhaftighet at ingen av dem var klar til å gjøre det siste anfallet. ”Bare hvis vi får beholde våpnene våre og at dere tar dere av offiseren vår,” svarte korporal Maine. ”For menn som dere avslår man ingenting,” svarte mexicaneren. De tre ble brakt til oberst Milan som først ikke kunne tro at disse tre var de eneste kampdyktige overlevende. Da han ble overbevist om at slik var det, utbrøt han: ”Pero, no son hombres – son demonios!” (Men dette er ikke menn, de er djevler!)[3]

Slik endte trefningen ved Camerone i Mexico mellom den franske fremmedlegionens 1. bataljons 3. kompani og en styrke på 3000 mexicanere. Og slik fikk Fremmedlegionen ry som en av verdens absolutte eliteavdeling. Bakgrunnen var Napoleon 3. eventyrpolitikk der han skulle etablere et fransk lyderike i Mexico. Invasjonen samlet mexicanerne og framrykningen mot Mexico City møtte sterkere motstand enn ventet. Forsterkninger var nødvendig: Fremmedlegionen. Framme i havnebyen Vera Cruz ble den typisk nok satt til en farlig fillejobb: Sikring av første del av ruten mot hovedstaden, 100 km gjennom malariainfisert lavland. 15. april startet en stor konvoi på 64 vogner med bl.a. artilleri og hærens lønningskiste på den møysommelige veien opp fra kysten. Fremdriften var sen og konvoien ble raskt oppdaget av mexicanerne, som besto av både geriljagrupper og ordinære tropper. 29. april ble 3. kompani sendt ut for å møte og forsterke konvoien, siden etterretningsopplysninger tydet på et fiendtlig angrep.

På grunn av sykdom var det bare 62 menn som dro ut denne kvelden. Sent på natten ble de oppmerksomme på fiendtlig kavaleri, som snart ble oppmerksomme på dem. Med et tap på 16 mann og muldyrene med vann og reserveammunisjon, nådde kompaniet en forlatt gård: Camerone. Der ble de umiddelbart utsatt for intens ildgivning og flere stormangrep. Kl 09.30 fikk de tilbud om overgivelse og god behandling. Den vesle avdelingen var omgitt av 2000 mann og situasjonen var håpløs. Kaptein Danjou avslo. Han var nå klar over at dette var styrken som var ute etter den franske konvoien. Oppholdene strid her ville øke konvoiens mulighet til å unnslippe. Meksikanerne på sin side syntes fast bestemt på å eliminere fremmedlegionærene. Senere på formiddagen ble de forsterket med 1000 infanterister. De allerede håpløse oddsene var blitt absurde. Danjou var død og forsvarernes antall skrumpet stadig. Likevel fortsatte kampen. Kl 17 var den mexicanske kommandant Milan rasende over mangel på avgjørelse. Han drev sine menn til vedvarende stormangrep mot de 13 gjenværende legionærer etter at tilbud om overgivelse igjen var blitt avslått. En time senere hadde mexicanerne inntatt våningshuset og alle uthusene bortsett fra stallen. Slutten var nær. Løytnant Maudet og de fem siste legionærene var tomme for ammunisjon. De foretok et siste desperat utfall med bajonetter der Maudet og to menige straks ble dødelig såret. Korporal Maine overga seg så med de to siste legionærene som kunne stå oppreist.[4]

Det franske prosjektet i Mexico var dømt til fiasko. Men 3. kompanis offer ved Camerone tjente den franske sak på kort sikt. Konvoien kom gjennom, kanonene smadret mexicanske skanser og åpnet veien til Mexico City. Viktigere var Camerones symbolbetydning for den franske hæren og særlig for Fremmedlegionen. Årsdagen for kampen blir feiret av Legionen over alt i verden. Alle rekrutter lærer om djevlene fra Camerone og blir innprentet at dette er idealet de skal strebe etter og standarden de vil bli målt mot.

Boken anbefales. Leseren blir ført gjennom en rekke dramatiske og gripende Last Stands fra Waterloo til Imjin, Korea 1951. Dypest sett er temaet menneskets yteevne under ekstremt press. Perrets åpenbare respekt for deltakerne i disse aksjonene smitter over på leseren. Og forfatteren er ikke sjåvinist. I beskrivelsen av kampene mellom zuluer og engelskmenn ved Isandhlwana og Rorke’s Drift, 1879, fremhever han zuluenes disiplin, mot og utholdenhet. Ett kapittel handler om artilleriaksjoner på Vestfronten under 1. verdenskrig. Her får en enslig tysk artillerist med usikker identitet mye av æren for at det store britiske tank-angrepet ved Cambrai i 1917 fikk begrenset suksess og måtte tåle store tap.

De resterende Last Stand er fra 2. verdenskrig:

Wake Atoll, Stillehavet 1941.

Utpost Snipe ved El Alamein, 1942.

Sidi Nsir i Tunis 1943.

Tarawa Atoll, 1943, der den japanske soldats spesielle egenskaper blir fokusert.

Admin Box, Arakan i Burma, 1944.

Arnhem Bridge, Nederland, 1944.

Utvalget av Last Stands bærer preg av at forfatteren er engelsk, uten at dette nødvendigvis svekker boken. Den eneste innvendingen måtte være illustrasjonene. Flere kart hadde gjort det enklere å forstå slagenes utvikling. Og maleriene hadde fortjent å bli gjengitt i farger, for eksempel de to fra Armémuseet i Paris som viser den Gamle Gardens siste stunder ved Waterloo.

[1]

Unntaket var det japanske forsvaret av Betio, Tarawa Atoll i november 1943. Amerikanerne lærte en hard men nødvendig lekse som de brukte til å forbedre taktikken ved lignende angrep senere.

[2]På grunn av sitt ry kunne soldatene i den Gamle Garde ta seg friheter som ikke ville blitt tålt fra andre. Da Napoleon møtte Tsar Alexander i Tilsit i 1807, pekte han på en grovarret grenader og spurte tsaren hva han mente om menn som kunne tåle slike sår. ”Hva mener De om menn som kan forårsake dem” repliserte tsaren. ”De er alle døde” skjøt grenaderen inn, og la også temaet dødt.

[3]Mexicanere hadde gode forutsetninger for å verdsette legionærenes oppførsel. De har en macho-kultur felles med resten av Latin-Amerika og de har sin særegne dødskult som bl.a. viser seg i feiringen av de dødes dag. Etter Camerone ble de overlevende fremmedlegionærene behandlet godt.

[4]En av de sårede fangene fikk sendt følgende melding til det franske hovedkvarteret: ’3. kompani av 1. er utslettet mon Colonel, men det gjorde nok til at alle som kjente det kan si: ”Det besto utelukkende av gode soldater.” ’