En norsk marineoffiser i keiserens tjeneste

Jostein Moen

Utreisen

Mandag 7. januar 1957 gikk løytnant Walter Windheim om bord i et Metropolitan fly på Fornebu. Han var i en gruppe på ca 15 offiserer med permisjon fra den norske marine. Nå var de på vei til Massawa ved Rødehavskysten for å tjenestegjøre i den keiserlige etiopiske marine som instruktører og fagpersonell. Dette var i propellflyets dager, og etter en rekke mellomlandinger og flybytte i London, kom de til Khartoum i Sudan. Der var det nytt flybytte, og med Aden Air dro de rett øst til Asmara, provinshovedstaden i Eritrea. De siste 120 km gikk per bil ned en svingete vei til kysten. Windheim meldte seg så til tjeneste ved Haile Selassie Naval Base. Han var en av om lag 130 nordmenn, de aller fleste med bakgrunn fra marinen, som tjenestegjorde i Etiopia mellom 1955 og 65.

Bakgrunnen

Norsk militær assistanse til Etiopia er en liten og ukjent del av vår moderne historie. Men det er en eksotisk og enestående affære, egnet til å vekke den nysgjerriges interesse. Det samme kan sies om Etiopia, det eneste afrikanske landet som unngikk kolonisering, bortsett fra Mussolinis okkupasjon mellom 1936 og 41. Landet er unikt i Afrika sør for Sahara. Kristendommen ble innført på 300-tallet, men området er nevnt i egyptiske kilder langt tidligere og tradisjonen kobler Etiopia til mytene rundt kong Salomo og dronningen av Saba. For landets herskere var det viktig å være en del av det "salomonske" dynasti, og keiser Haile Selassie hevdet å nedstamme direkte fra kong Salomo som regjerte på 900-tallet før Kr.

Gjennom hele middelalderen var dette fjellandet en kristen og sivilisert utpost. Da den islamske bølgen skyllet over Arabia og Nord-Afrika, ble Etiopia enda mer isolert. Det kom i motsetningsforhold til Yemen hvor det hadde sin kulturelle tilknytning, og det ble vanskeligere å holde kontakten med resten av den kristne verden gjennom den egyptiske kirken. Etiopias eldre historie er stadige skifter mellom fremgang og tilbakeslag. Erobringer ble avløst av perioder med fremmede dynastier og mørke århundrer hvor svært lite er kjent. På 1500-tallet truet en islamsk invasjon med å utslette landet, men det ble reddet av portugiserne som nettopp hadde funnet sjøveien rundt Afrika. Mot slutten av 1800-tallet fremsto Etiopia styrket og konsolidert. Det overrasket verden ved å slå de moderne utrustede italienerne ved Adwa i 1896 da disse forsøkte å trenge sørover fra sin eritreiske koloni. I 1952 ble Eritrea slått sammen med Etiopia ved FN-vedtak. Derved fikk keiserriket på ny tilgang til havet og muligheten til å bli en regional stormakt.

Opptakten

Keiseren mente at en kyststat må ha en marine, og til det trengte han hjelp. Han henvendte seg først til amerikanerne uten særlig resultat. Det var utelukket å be de tidligere koloniherrene Italia og England om hjelp, og i juni 1954 kom den første offisielle forespørselen til Norge. Norges ry som sjøfartsnasjon var i følge keiseren, årsaken til henvendelsen. Dessuten var svenske offiserer engasjert i oppbyggingen av flyvåpenet og som instruktører ved keisergarden. Haile Selassie var tilfreds med disse ordningene og regnet med at Sveriges naboland ville tilby tjenester av tilsvarende god kvalitet. På norsk hold var responsen nølende og delt. Marinens overkommando stillte seg avvisende. Det var mangel på befalsmenn, og marinen var inne i en utbyggingsfase med omfattende amerikansk våpenhjelp i NATO-regi. Forsvarsdepartementet delte først marineledelsens standpunkt, men snudde senere og gikk inn for norsk engasjement. Dette skjedde etter Haile Selassies offisielt besøk i Norge i november 1954. Keiseren trodde på direkte personlig kontakt mellom likeverdige. Han spurte derfor kong Håkon om muligheten for norsk marinebistand, uten at saken var forberedt på offisielt nivå. Kongen og keiseren hadde truffet hverandre i eksil i London under krigen, men deres posisjoner i hjemlandene var forskjellig. Kong Håkon sendte derfor den overraskende anmodningen videre til regjeringen som svarte ja allerede under keiserens 3-dagers opphold her i landet. Det er mange årsaker til regjeringens positive holdning, bl. a. det svenske forbildet, sjøfartsinteresser i Rødehavet og håpet om salg av utrangert forsvarsmateriell. Det er likevel grunn til å tro at kong Håkons rolle som formidler av anmodningen var viktig for regjeringens imøtekommenhet, og det var også en rådende oppfatning i samtiden.

Hva førte så Walter Windheim til Etiopia?

Jostein Moen

hjemmeside

På den tiden tjenestegjorde jeg om bord på fregattene Troll og Garm. Muligheten for engasjement i Etiopia ble kunngjort ved oppslag i offisersmessen. Prosjektet var en spennende sjanse til virkelig å komme utaskjærs og lønnsbetingelsene var gode. Jeg søkte, kom til intervju og ble antatt. For min del var det 40% eventyr og 60% økonomi som drev meg. Meningen var at jeg skulle ha reist i 1956, men så kom først Suez-krisen og så den sovjetiske invasjonen i Ungarn. Dermed ble permisjonen midlertidig inndratt og jeg kom ikke av sted før året etter.

I Etiopia

Da Windheim kom til Massawa tidlig i 1957, hadde sjøkrigsskolen vært i gang med norske instruktører siden høsten 1955. Den lå på en gammel italiensk marinebase som engelskmennene senere hadde overtatt. De forlot ikke Massawa som venner i 1952, og hadde sørget for å fjerne eller ødelegge alt av verdi før de dro. De første norske instruktørene kom derfor til en ruin, og undervisningen måtte i begynnelsen legges til Asmara av mangel på lokaler ved basen i Massawa. Siden hadde utbyggingen gått usedvanlig raskt etter etiopiske forhold, noe som hang sammen med keiserens iver etter å skaffe seg en marine. Derfor var det en ny moderne, om ikke helt utbygd base som Windheim kom til i 1957.

Sjøkrigsskolen var organisert etter norsk-britisk mønster og hadde dekkslinje, maskinlinje og intendanturlinje. Vår mann var engasjert som leder av maskinverkstedet.

Hvordan var arbeidsforholdene dine ved sjøkrigsskolen?

De var bra. Jeg drev teoretisk og praktisk-teknisk undervisning og fikk tilfredsstillende undervisningslokaler til rådighet. Klassen min besto av ca 15 kadetter. Èn var eritreer og bygutt, mens de andre kom fra forskjellige steder i det etiopiske høylandet. Opptakskravet var fullført videregående skole (secondary school), og sønner av veteraner fra krigen mot italienerne hadde fortrinnsrett. Jeg brukte pensum fra yrkesskolen, og elevene var kvikke og lærenemme. Men Etiopia er et klassesamfunn og noen av kadettene uttrykte motvilje mot praktisk arbeid: "Sir, why do I have to do this? My brother is in the air force and he wears a white uniform every day." Praksis ved dreiebenken passet nok ikke helt inn i deres bilde av det å være offiser i keiserens marine. Ellers var klassen en fin gjeng. De opptrådte høflig og kontrollert, og innordnet seg vårt militære system. Dette var jo unge gutter langt hjemmefra, men fyll og bråk var f. eks. aldri noe problem. Noen særlige kulturkonflikter merket vi heller ikke, bortsett fra en forvirrende vane de hadde med å skifte etternavn etter hvilket mannlig familiemedlem de var sterkest knyttet til.

Den etiopiske administrasjonen var strengt hierarkisk, ineffektiv og preget av personlige kontakter. Hadde du noen føling med dette?

Svært lite. De som sto for kontakten med etiopiske myndigheter hadde nok sitt å slite med. Men på basen hadde vi norske kommandolinjer og norsk kommandant. I min tid var den første kommandanten Charles O. Herlofson, deretter Odd P. Halvorsen. Barnebarnet til Haile Selassie, Alexander Desda, var en av myndighetenes representant ved basen. Han hadde sansen for det gode liv og brukte skolens budsjett til å bestille en Jaguar fra England.

Hva med forsyningssituasjonen? Du skulle jo holde et maskinverksted i gang.

Det gikk greit. Eritrea hadde bevart en velfungerende forretningsstruktur fra koloniperioden der italienerne fremdeles styrte mye. Jern og stål f. eks., fikk vi fra en lokal italiensk leverandør. Amerikanerne hadde en lyttestasjon ved Asmara og var også tilstede ved basen i Massawa. De leverte en del maskiner, teknisk utstyr og reservedeler. For øvrig fikk vi forsyninger fra norske skip med faste anløp i Massawa.

Så du noe til sjefen selv, keiser Haile Selassie?

Jada. Han hadde sommerpalass inne på selve basen. Ved en anledning ble vi invitert på party. Vi ble presentert for keiseren og fikk håndhilse på ham. Jeg husker ham som en ganske liten mann med et intenst blikk.

Hadde kadettene anledning til øvelse på båt?

I begynnelsen besto den etiopiske marine av to gamle robåter. Senere leverte amerikanerne et treningsfartøy, "Zeray Deres". Med den dro vi ut til Dahlak-øyene, og vi var også i Aden. Kadettene var helt uten erfaring med sjøen, og en av de første utfordringene våre var å overbevise dem om at båter av jern faktisk kunne flyte.

Hvordan var livet i Afrika? Du var jo der sammenhengende i 3 år.

På basen hadde vi en beskyttet og privilegert tilværelse. Det første vi gjorde var å ansette hushjelp. Deretter kjøpte jeg bil, en Folkevogn 1954 modell. Etter noen måneder sto tjenesteboligen klar, komplett med air-condition og norske møbler. Likevel var varmen en påkjenning. Etter et halvt år kom kona nedover med våre tre små barn. Da leide vi leilighet i Asmara som ligger på 2200 m. o. h. og har et behagelig klima. Jeg ble ukependler i lange perioder, særlig om sommeren. Folkevogna var en ypperlig bil til forholdene, og den gikk problemfritt mellom Asmara og kysten i 2½ år.

Hva med sikkerheten? Merket du noe til konflikten mellom Etiopia og Eritrea?

Både Massawa og Asmara var trygge byer. Men landsbygda var usikker og vi ble frarådet å kjøre bil om natta. Den eritreiske frigjøringsbevegelsen var liten og ny, og vanskelig å skille fra vanlige bandittbander, såkalte chiftas. Noen ble overfalt og ranet, men vold var sjeldent, så da vi hørte at et svensk misjonærpar var blitt drept, gikk det inn på alle. Meg hendte det aldri noe, selv om jeg kjørte både i mørket og på småveier i høylandet, som for øvrig har en praktfull natur. En gang ble en stor slange forstyrret av folkevogna mens den lå å døste i veien. Dyret løftet hodet og hugg etter albuen min som stakk ut av bilvinduet. Verre ting skjedde ikke.

Retretten(?)

Høsten 1959 var kontraktstiden utløpt og Walter Windheim dro hjemover med familien. De fløy til Egypt via Jeddah, tok båt til Genova og tog til Hamburg. Der kjøpte familien en Peugot 403 som de kjørte hjem til Norge og Horten. Bilsalget var ennå ikke frigitt etter krigen, og Windheim ble en bilpioner i gata. Året etter kom det etiopisk flåtebesøk til byen. Da ble det gjensyn med tidligere elever og andre gamle kjente.

De siste norske marineoffiserene forlot Etiopia i 1965 og det norske engasjementet i Massawa ble avsluttet. Den etiopiske marinen ble ikke noen varig institusjon. Haile Selassies enevelde ble i 1974 avløst av et marxistisk diktatur. Den eritreiske frigjøringsbevegelsen ble stadig sterkere, og fra 1991 var provinsen i praksis løsrevet fra Etiopia. Siden da har Etiopia vært uten kystlinje og noen marine har ikke eksistert. Massawa ble bombet av etioperne under den langvarige frigjøringskrigen og på nytt under de siste par års krigshandlinger. Marinebasen ligner etter sigende mye på den ruinen nordmennene kom til i 1955. I ettertid ser det derfor ut til at den norske innsatsen ikke førte til noe. Men vi må huske på at Walter Windheim og hans kollegaer drev opplæring som hadde verdi langt utover militære og maritime forhold. Tekniske kunnskaper, praktisk-mekanisk arbeid, administrasjon og ledelse er verdifull og anvendelig kompetanse som helt sikkert kom i bruk utenfor marinen. I et område der krig ser ut til å være regelen mer enn unntaket, kan vi bare håpe at disse kunnskapene har kommet befolkningen i de to landene til gode.

Kilder: Samtale med Walter Windheim.

Jon Anton Johnson: Det norske marineprosjektet i Etiopia, hovedfagsoppgave i historie.

Edward Ullendorff: The Ethiopians, an introduction to country and people.

Knut Einar Eriksen: Norsk utenrikspolitikks historie, bind 5: Kald krig og internasjonalisering.