Ifølge våre informasjoner var innledningen til forbrytelsen disse:

Luis David Villarroel, (gjerningsmannen) Lúcas Barrales, Juan de Dios Flores og tre gledespiker, kom nedover San Francisco gaten i retning av Restaurant Imperial, fredag ved 03.30 tiden. Det falt seg slik at herrene Juan Storjohann og Rafael Naranjo H. også kom fram til hjørnet som dannes av gatene San Francicso og O’Higgins på samme tid.

Det virker som om en av de to sistnevnte herrer sa noe til piken som Villarroel gikk arm-i-arm med, hvilket denne tok svært ille opp og ble kraftig irritert på.

Veien var kort fra fornærmelser til håndgemen og det oppsto raskt en kamp med knyttnever og stokker. Barrales og Flores skyndte seg derfor å bringe pikene i sikkerhet, for siden å komme tilbake.

Don Juan Storjohann er kraftig bygget og en førsteklasses bokser, og Villarroel følte trolig snart sin motstanders styrke og fryktet han ville komme til å tape. Derfor grep han en dolk han bar med seg, stakk den inn i den andres mage og påførte ham således en alvorlig skade. Derpå tok Villarroel flukten nedover O’Higgins gaten, for så å dreie ved Katedralen i retning av torget, hele tiden tett fulgt av herr Storjohann som ikke holdt opp med å rope «Stopp ham! Stopp ham!»

I krysset ved Markedsgaten og Katedralen sto en nattevakt, Arturo Fernándes, som øyeblikkelig anholdt Villarroel.

Samtidig kom Barrales og Flores tilbake til åstedet, og ble der svært overrasket over å finne sin venns hatt liggende slengt på gaten. Da de hørte anklagene som don Storjohann med høy røst rettet mot Villarroel, nærmet de seg gruppen og spurte hvorfor Villarroel var arrestert. Vakten svarte at det kunne de få vite på politistasjonen.

Da de så kom dit, ble de fortalt at fangen hadde gitt don Storjohann et dolkestikk i magen; opplysninger som lamslo de to kameratene.

Jostein Moen

hjemmeside

av  Jostein Moen

«En blodig scene.»

I avisen «El Coquimbo» i byen La Serena  kan vi etter overstående overskrift, tirsdag 9.-4. 1901, lese i oversettelse forsøkt holdt i samme stil og layout:

«Fredag ved 03-tiden, utenfor Café Imperial i San Francisco gaten, utviklet det seg en blodig scene hvis offer var den aktverdige señor don Juan Storjohann, en svensk ingeniør som er tilknyttet den tekniske seksjonen ved Elqui-jernbanen.

Med de opplysningene som vi har klart å samle om denne sørgelige hendelsen, skal vi prøve å gjøre en detaljert rekonstruksjon av hvordan denne hendelsen skjedde, og vi begynner naturlig nok med

FORSPILLET TIL FORBRYTELSEN.

Mens alt dette skjedde sto den skadete en lang stund støttet opp mot en av dørene i Hotel Central som vender ut mot O’Higgins gaten, og der dannet det seg en stor blodpøl på fortauet.

I mellomtiden prøvde politiet å skaffe en båre på

SYKEHUSET

 for å frakte den skadete uten å miste noe tid. Men vi kan avsløre at dette barmhjertighetens etablissement ikke kunne gi det nødvendige utstyret for raskt å få transportert den sårede; som forble på gaten, blødende og med forferdelige smerter av et dødelig sår.

Fra da virket det som om alle omstendigheter sammensverget seg for å berøve señor Storjohann livet, fordi heller ikke legene fremviste den hurtighet som situasjonen krevde.

Her må vi konstatere at opplysningene rundt sykehusets vegring mot å låne politiet en båre, er sensurerte og derved unndratt offentligheten.»

Så følger et lengre intervju med arrestanten, foretatt dagen etter i fengselet.

Den skadete ingeniøren var ikke svensk, men siden dette var før unionsoppløsningen var han nok utstyrt med svensk pass.

Hans (Juan) Storjohann Holmboe, født 15. 12. 1867, trolig i Bergen, var sønn av Johan Cordt Harmens Storjohann og Nanna Holmboe. Faren var en kjent teolog og stiftet bl.a. Norsk Sjømannsmisjon. Familien flyttet etterhvert til Oslo, og i 1884 dro Hans, 17 år gammel, sammen med søsteren Marie til London.

Han har trolig fått en teknisk utdannelse i Storbritannia. Senere drar han til Sør-Amerika, og i 1898 er han i Chile, er gift og har «en stor forretning der». Faren hadde truffet sin sønn på en jordomseiling noen år før. I 1899 reiste han på nytt til Chile for å besøke Hans. Med tilbake hadde han en sjekk på 1000 kr til familien, hvilket tyder på at Hans hadde både hjertelag og økonomisk suksess.

I 1901 er altså Hans(Juan) Storjohann ingeniør ved den tekniske seksjonen på et jernbaneanlegg. Dette hadde utgangspunkt i La Serena, ca 400 km nord for Santiago, og strakk seg 80 km innover den vakre Elqui-dalen.

Chiles første nobelprisvinner i litteratur, Gabriela Mistral, ble født i en ørliten landsby her. Hun var folkeskolelærerinne i mange år, og Elqui-dalen er utvilsomt bakgrunn og inspirasjonskilde for mange av diktene som innbrakte henne Nobelprisen i 1945.

Denne delen av landet er varm og  tørr, men smeltevann fra den evige snø i Andesfjellene gir en rik grøde. Himmelen er en av verdens klareste, og derfor er det i fjellene rundt Elqui bygget tre astronomiske observatorier. Få steder er nattehimmelen mer mangfoldig, stjernevrimmelen mer overdådig og firmamentet tilsynelatende nærmere og dypere. Et magisk sted, og svært forskjellig fra det våte og kalde Nord-Europa.

Elqui-jernbanen ble først bygget av et privat selskap i 1883-85. I 1888 ble det meste ødelagt av flom, og virksomheten gikk i stå. Senere kjøpte staten restene, og bygde nytt i årene 1898-1903.

Våpenet som ble brukt i denne ugjerningen er ikke nærmere beskrevet, men vi vet at favorittvåpenet blant gruvearbeidere i Nord-Chile var en krum dolk som ble ført i en flat, sirkulær bevegelse mot motstanderens mage.

Avisartikkelen fortsetter lenger ned:

«Den alvorlige tilstanden som

DEN SKADETE

befinner seg i, hindrer oss i å snakke med ham og gi publikum hans historie. Det eneste vi kan fortelle, er at señor Storjohann spurte betjent Munigaza om hvem som hadde såret ham, og om det var en jernbanearbeider. Da svaret var negativt, erklærte han at han tilga angriperen av hele sitt hjerte.

Kl. 10.30 søndag fikk han skrevet sitt

TESTAMENTE

og det virker som han da befant seg rolig, ifølge notaren, señor Guillermo Silva Cotapos.

Men, kl 23.45 samme dag, etter å ha lidd forferdelig av det dødelige såret fra den forræderiske dolken til en ukjent,

señor Storjohann, omgitt av forferdete venner og arbeidskollegaer som brukte anledning til å samtale om alle hans personlige dyder.

I dag kl 9.30 førte de ham til sin

UTÅNDET

BEGRAVELSE

ved en tallrik og fornem prosesjon fra San Juan de Dios sykehuset direkte til kirkegården.

Før hans jordiske levninger ble stedt til hvile, uttrykte ingeniøren ved den tekniske seksjonen til Elqui-jernbanen, don Jorje Vargas Salcedo, noen følelsesladde og rørende minneord. 

Señor Storjohann hadde ikke slektninger i denne byen.

Må han hvile i fred i evighet!»

Hans Storjohann hadde altså ikke familien sin i nærheten. Det er grunn til å tro at de bodde lenger sør, i Valparaiso.

I avisen «La Reforma» for 10. April finner vi en artikkel om begravelsen. Bl. a. leser vi:

«Som et uttrykk for dyp sorg, ba hans venner og landsmenn, bosatt i Valparaiso:

Einar Rosenquist

Anders Lange

H. A. Andersson 

E Hermundsen

om at det ble lagt blomsterkranser på graven hans.»

Dermed er historien omHans Storjohann slutt, -nesten.

I en fortegnelse over alle Chiles jernbanebroer, finner vi også oversikt over broene på den lille sidebanen inn Elqui-dalen. Der kan vi lese at den siste broen før endestasjonen Rivadavia, heter NORUEGA.

Nå har vi selvfølgelig ingen garanti for at denne broen har fått navnet etter Hans Storjohann, men vi velger å tro at det er en sammenheng og at rette vedkommende har holdt forskjell på norske og svenske ingeniører.

Jernbanen ble forøvrig nedlagt på 70-tallet, og skinnegangen ble fjernet. Broen står der kanskje ennå, og graven , som er av nisje-typen, finnes fortsatt på kirkegården i La Serena. Den er helt uten inskripsjon, men ved hjelp av opplysninger fra Hans Storjohanns etterkommere i Chile var vi i stand til å lokalisere den.

Om familien hans vet vi at han hadde en datter som het Elina. Datteren hennes, Jolanda Flores Storjohann, levde hvertfall i 1994. Hennes datter og datterdatter lever nå i byen La Union i Sør-Chile.

©Jostein Moen

Takk til  Dina Flotto Flores,  Chile,

              Arne Storjohann,  Bergen,

    og      Heidi Thorbjørnsen, Gran Canaria.

Skriftlige kilder:  Avisene «El Coquimbo» og «La Reforma», april 1901, La Serena, Chile,

                             Minner og tidsbilleder,  Marie Michelet,  Oslo 1946,

                             Ferrocarriles de Chile, Historia y Organización,  Santiago  1943,

                             Diez Años en Araucania, 1889-1899,  Gustave Veriory,  Santiago 1975.

                             Railways of South America, part III: Chile, W. Rodney Long.

                            Los Ferrocarriles en Chile,  Santiago Marin VicuNa,  Santiago 1912.

     Washington  1930.