Det må være landsmannen jeg søker. Det er trønderen som dro til USA og videre til Chile som suksessrik metallurgisk ingeniør og oppfinner. En flaske norsk øl bekom ham nok vel her hvor ørkenen utgjør en trussel mot alt levende og drikke må fraktes over lange avstander. Et stykke borte henger bilde og litt informasjon i glass og ramme: “Elias Anton Cappelen Smith. Oppfinneren av Guggenheim-systemet for produksjon av natursalpeter fra caliche. Maria Elenas første direktør fra 1927. Grunnleggeren av den moderne salpeterindustrien i Chile.” I teksten står det at don Elias’ hustru, Mary Ellen Condon fra staten New York, døde like etter innvielsen av det nye salpeterverket. Hun hadde vist slik omsorg for arbeiderne og familiene deres at de anmodet ledelsen om å oppkalle stedet etter henne.

Jostein Moen

hjemmeside

Jostein Moen:

På sporet av en nordmann med suksess i Chile

Verden er full av helter, av storverk. De fleste dreier seg om å mestre tilværelsen mot dårlige odds. Noen få gjør storverk som får betydning for mange mennesker. Elias Anton Cappelen Smith ble født Trondheim i 1873. Han avla eksamen som ingeniørkjemiker ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt i 1893 og reiste straks over til USA. Men det var i Chile han kom til å sette varige spor.

I. Maria Elena

På den flate vannløse pampasen i Nord-Chile ligger det underlige gruvesamfunnet Maria Elena. På avstand ser man først en støvsky som brer seg nordover det knusktørre landskapet. Den kommer fra en metallkoloss på industriområdet. Sør for dette ligger bebyggelsen, lagt ut i et mønster som ligner en utvidet utgave av det britiske flagget.

I et hjørne av plazaen finner jeg museet. Langs veggene er det glassmontre med mumier som gliser uhyggelig i forvridde stillinger. Bakerst er det en utstilling om salpeterindustrien i området. Mye er hverdagsting fra det forrige århundre. En hylle er full av nedstøvete ølflasker. Jeg ser over etikettene og finner: “Norwegian Pale Ale – Christiansen & Co.”

Jeg skrår over plazaen. Den er sentrum i “flagget” med kryss og diagonaler. Kirken er lukket og stengt, men jeg finner en åpen port som leder inn til en solsvidd hage og et par sidedører. Jeg banker på begge uten resultat. Etter en runde rundt bygningen fortsetter jeg å banke. Omsider åpner en gammel mann, klokkeren. Han lyser opp når jeg nevner ærendet mitt og slipper meg inn på framsiden. Kirken er like enkel innvendig som utvendig. Dekorasjonen består hovedsakelig av en rekke plaketter med bibelske motiver rundt hele kirkeskipet. Klokkeren går foran opp midtgangen, korser seg hastig ved alteret og viser meg den første plaketten på venstre hånd. Under fremstillingen av Jesus som dømmes til døden står et skilt: “Gitt av Elias Anton Cappelen Smith til minne om sin hustru Maria Elena.” Klokkeren mener å vite at Maria Elena var en from kvinne og en god katolikk. Hun skjenket kirken alle de andre plakettene. Så trekker han seg tilbake og lar meg alene. Kirkebygget bare demper ørkenheten utenfra. Den var blant de første bygningene som ble satt opp. Her satt Cappelen Smith om søndagene ved siden av sin hustru og lyttet til katolsk messe. Trolig tenkte han stundom på den kjølige katedralen i hjembyen der han ble konfirmert i 1886. Jeg står en stund. Ved utgangen slipper jeg alle lommemyntene mine i kirkebøssen, og er så ute i det hvite solskinnet midt på dagen.

Dagen etter viser verkets personalsjef meg den gamle direktørboligen. Den ligger inne blant trær og plener. Her har rikelig vanning gjennom mange tiår skapt en grønn lunge. Guiden min kaller det for mikroklima. Bygningen må ha vært en kombinasjon av bolig og representasjon. Nå brukes den bare til mottakelser og som gjestebolig. I et av de første værelsene henger Harry Guggenheim og Elias Anton Cappelen Smith innrammet. Kapitalisten og ingeniøren. Sammen skapte de Chiles største kobberprodusent og landets moderne salpeterindustri. De bidro forskjellig, men de må ha delt dristigheten og visjonene som krevdes.

På et møbel står et norsk flagg. I et glasskap ser jeg et vikingskip i tinn. Gave fra Norsk Hydro i nyere tid. Ikke urimelig at verdens første produsent av syntetisk luftsalpeter har hatt ærend hos verdens eneste produsent av natursalpeter. Uten disse to produktene ville moderne jordbruk og matproduksjon ha vært alvorlig hemmet. Nordmenn var avgjørende involvert på begge sider, menn fra et land som er særdeles lite egnet for jordbruk.

Vi vandrer gjennom de svale værelsene. Peisestuen er stor, spisestuen enda større. Et vitrineskap er fullt av en mengde forskjellige glass i store serier. Her har det vært spist og drukket godt. Lenger bak ligger soveværelser og dagligstuer. Her bodde Cappelen Smith i verkets første år. Her kan han ha nytt en sjelden flaske norsk øl. Jeg håper Mary Ellen også fikk oppleve litt komfort blant anleggskaos og ørkenhete.

I en liten sal nær utgangen henger et foto: ”Staff – luncheon, 1947.” Fra første rad ser Cappelen Smith inn i kameralinsen. Han er tilbake i Maria Elena, trolig for siste gang. Han virker fornøyd og har grunn til det. Han ser at verket han skapte er etablert, og at hans metode for produksjon av natursalpeter er liv laga ved siden av Norsk Hydro og andre produsenter av syntetisk salpeter. Ikke minst ser han en levende by med 15 000 mennesker.

Senere på dagen møter jeg en pubeier og lokalhistoriker. Han kjenner godt til Cappelen Smith og finner fram “Manual del Salitrero” fra 1932 som inneholder en kort biografi: “Elias Anton Cappelen Smith er den ledende personen i chilensk salpeterindustri, ikke bare gjennom de dominerende interessene han representerer, men også for hans avgjørende bidrag til reorganiseringen av hele salpeterindustrien, fra utvinning til markedsføring… Navnet til señor Cappelen Smith vil for alltid være koblet til den utviklingen av chilensk salpeterindustri som vil sikre landets økonomiske fremtid.”

Noen dager senere leser jeg om Maria Elena i landets ledende avis: “Chiles eneste salpeterverk i drift, litt over 7000 innbyggere, nylig erklært for historisk monument.” Kan Mary Ellen observere et sted utenfra, har hun også humoristisk sans til å kunne smile av utviklingen. Det er få forunt å bli erklært for kulturminne, selv post mortem.

II. Chuquicamata

Jeg forlater Maria Elena og drar østover, opp til Chuquicamata, bakover i Cappelen Smiths fotspor. Hit kom han i 1911 som metallurgisk ingeniør for Guggenheimkonsernet. Han hadde allerede markert seg som nyskaper på sitt felt i USA. Her sto den unge trønderen ovenfor sin hittil største utfordring. I 2900 meters høyde, like vannfattig som på pampasen nedenfor, ligger en enorm metallforekomst, hovedsakelig kobber. Den har vært utnyttet i århundrer på enkel måte, men nå ligger den nærmest brakk. Guggenheimfamilien fra New York hadde blitt oppmerksomme på Chuquicamata og vurderte investeringer. Mineralforekomsten ble vurdert som stor nok, men selve utvinningen krevde helt nye tekniske løsninger. I motsetning til i andre kobbergruver er kobberet i Chuqui oksidert og inneholder mye klor. Dessuten er kobbermalmen fattigere enn det som ble ansett for drivverdig på den tiden. Det var bare størrelsen på forekomsten som holdt interessen ved like.

Bussen passerer Chuquicamata på noen kilometers avstand. Landskapet må være totalt forandret siden starten. Fjell av utkjørt masse ruver lagvis i synsfeltet. De har alle samme kakeprofil: flate på toppen og med skarpe tippkanter. De representerer 87 års kontinuerlig gruvedrift og landets viktigste inntektskilde i størstedelen av denne perioden. Verken Guggenheimbrødrene eller Cappelen Smith kunne ane hva de satte i gang kl. 11.30, 18. mai 1915.

Vi fortsetter direkte til Calama, oasebyen ved Rio Loa, 10 km unna. Mellom bussterminalen og sentrum går jeg forbi en skulptur i et veikryss: Monument til kobberets ære. I midten er en glinsende kobberkule på størrelse med en stor badeball. Derfra stråler det sølvfargede metallstaver som danner en asymmetrisk flat stjerne. Symbolikken er enkel og virkningsfull. Jeg får kveldssola rett bak kobberkula og hele skulpturen lyser i sin egen aura.

Dagen etter drar jeg opp til Chuqui. Omvisningen med buss inne på gruveområdet har allerede gått. Jeg ringer informasjonskontoret til gruveselskapet CODELCO og får en avtale etter lunch. I mellomtiden rusler jeg litt. Stedet er på størrelse med en norsk småby. Åsene av fyllmasse, “kakene”, omslutter bebyggelsen på tre sider. “Club Social de los Empleados”, arbeiderklubben, er en blanding av kantine, bar og restaurant. Jeg bestiller øl og brød ved baren og kommer i prat med et par karer. De forteller at hele byen skal forlates til fordel for en ny by ved Calama. Om tre år begynner fyllmassene fra gruva å dekke gater og bygninger. Ingen kjøper husmaling i Chuquicamata lenger. Karene virker ikke indignerte på grunn av denne flyttingen. De vet at det betyr ekspansjon og fortsatt arbeid. Det er heller ikke noe nytt. Under de eldste “kakene” ligger to landsbyer fra Cappelen Smiths tid.

Informasjonskonsulenten beklager at det ikke finnes dokumentasjon fra Guggenheimperioden. Det eneste hun har er en bok om Chuquis historie. Den er til gjengjeld detaljert og veldokumentert. Cappelen Smith nevnes flere ganger i de første kapitlene. Et avsnitt beskriver utgangspunktet: “Ikke noe annet gruvefelt i verden utfordret utbyggernes evner og pågangsmot i den grad som Chuquicamata gjorde da Guggenheim overtok. Naturen var en truende ørken. Drikkevann måtte fraktes med oksekjerrer. Veier eksisterte ikke. Nærmeste sivilisasjon var havnebyen Antofagasta.” ( 210 km unna)

Jeg får etter hvert et inntrykk av Cappelen Smiths virke i årene 1911-15. Som sjefsingeniør for Guggenheim utarbeidet han en helt ny metode for utvinning av kobber: Lixividasjon. Uten denne kunne ikke Chuqui-forekomsten drives økonomisk. Men metoden forutsatte også mekanisert drift i stor skala. Cappelen Smith ledet ingeniørteamet som gjennomførte dette pionerprosjektet fra planlegging til fullførelse. Nye tekniske løsninger måtte finnes. En by måtte bygges i ørkenen. Enorme transportproblemer skulle overvinnes. 50 000 000 dollar ble investert før en plate kobber var produsert for salg. Det viste seg at Chuqui-kobberet var renere og billigere enn noe annet, og det satte en ny standard for kobber på verdensmarkedet. Den dristige satsingen ble en suksess som bare har vokst med årene.

Jeg oppsøker personalsjefen som venter meg. Han har heller ikke funnet noe dokumentasjon fra de første årene. Men han byr på kaffe og forteller om planene fremover. Den opprinnelige gruva er nå verdens største åpne kobbergruve og har blitt medlem av den eksklusive klubben for menneskelagde objekter som kan sees fra månen. Om 35 år vil den være utvidet og slått sammen med et par mindre gruver som vil danne en 30 kilometer lang brekkasje i landskapet. Jeg tenker at da vil de første menneskene på Mars kunne se seg tilbake og skimte Chuqui på hjemplaneten.

Fra biblioteket i Calama har jeg kopi av et magasin fra 1953: “Den daglige innsatsen til arbeidere og funksjonærer skaper en elv av rent kobber som er selve blodet i vårt økonomiske system. Enhver innskrenking i denne permanente strømmen ville skape en katastrofe, ikke bare for gruveselskapet men for den nasjonale økonomien.” Personalsjefen mener at det fremdeles er slik, selv om den chilenske økonomien er mer differensiert nå.

Dagen etter blir jeg med på en 3-timers omvisning på gruveområdet. Alt har gigantiske dimensjoner. Hovedgruva er 4,2 km lang og nesten 1 km dyp. Under oss ser vi truckene som kjører opp og ned. Fra utkikksplattformen virker de små, men i vedlikeholdshallen ser vi at mekanikerne bare rekker til navet på hjulene. Hvert dekk koster flere årslønner og varer bare i 6-7 måneder, etc. Utenfor står en av de beltegående lastemaskinene som Cappelen Smith fikk overført fra Panamakanal-utbyggingen. Den er tre etasjer høy og må ha imponert samtiden vel sa mye som vi lar oss imponere av kjempetruckene.

Jeg forlater Chuquicamata med et snev av stolthet på vegne av min landsmann. På turen ned til Santiago plukker jeg opp en avis. Et førstesideoppslag varsler lavere økonomisk vekst enn tidligere antatt på grunn av en svak nedgang i landets kobberproduksjon.

III. Santiago

På nasjonalbiblioteket i hovedstaden slutter sporene etter Elias Anton Cappelen Smith. En reiseskildring fra 50-årene beskriver ham slik: ”Ingeniør Smith var en av disse sjeldne ”gringoene” som  ble glad i landet hvor han arbeidet, og som tjente det på en edel og modig måte.” I magasinet “Pampa” fra juli 1949 finner jeg så nekrologen etter begravelsen hans i New York 28. juni samme år: “Hans bortgang får oss til å forstå hva som ville ha vært skjebnen til denne landsdelen og til hele landet vårt dersom señor Cappelen Smiths revolusjonerende arbeid ikke hadde funnet sted her. For han var en revolusjonær i ordets mest noble og konstruktive betydning. Han revolusjonerte de gamle metodene for utvinning av kobber og salpeter, og som en konsekvens av dette revolusjonerte han verdensmarkedene for disse produktene, noe som bevarte og utviklet kobber- og salpeter-industrien i Chile. Men han nøyde seg ikke med tekniske forbedringer. Med en sann humanistisk innstilling omskapte han fullstendig leveforholdene for den chilenske arbeideren, som før levde som en paria fjernt fra alle livets goder, og nå har en anstendig lønn, en sunn bolig og tilgang til sykehus, bibliotek og idrettsanlegg.”

Jeg ser for meg Maria Elenas logiske og komplette struktur. Boliger med doble tak mot varmen, skoler, kulturbygg og svømmebasseng. Da Cappelen Smith var der i 1947 besøkte han trolig også Chuquicamata og så en blomstrende by med 25000 innbyggere. Han hadde dobbelt grunn til å se tilfreds ut på fotoet fra styrelunchen. Cappelen Smith emigrerte til USA som 20-åring og var amerikansk statsborger størstedelen av livet. Men han kom fra et land der likeverd og sosial likhet er viktigere enn de fleste steder. Kanskje det var denne bakgrunnen som kom tusenvis av chilenske arbeiderfamilier til gode tidligere og sterkere enn den generelle utviklingen ellers ville ha ført til.

Elias Anton Cappelen Smith representerer en type utvandring som er lite omtalt. Før og etter forrige århundreskifte søkte mange norske ingeniører arbeid utenlands. Utdanningen var bra, verden var åpen og den norske industrialiseringen var ennå i startfasen. De fleste dro vestover og bidro til byggingen av Amerika. Mange etablerte seg ute for godt, andre kom tilbake etter noen år. Cappelen Smith kom bare til Norge og Trondheim på besøk. I 1926 ble han opptatt som medlem i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. I 1930 skjenket han Nidarosdomen et nytt Steinmeyerorgel. Mon tro om han da tenkte tilbake på en mer beskjeden gave til en enklere kirke langt borte og under helt andre klimatiske forhold.

Cappelen Smith fortsatte sitt virke som ingeniør og industrileder utover 30- og 40-årene. Men min oppsporing av hans arbeid i Chile slutter her. Fraværet av førstehåndskilder er totalt. Ingen originaldokumenter om eller av Cappelen Smith. Ikke noe personlig. Han forblir en fjern, halvt mytisk skikkelse. Men jeg kan gå ut fra at vi deler sansen for et glass godt øl.

På veien ut fra nasjonalbiblioteket passerer jeg en temporær utstilling om en chilensk forfatter. Jeg leser bruddstykker av tekstene hans på store plakater: “Vi som kom fra feil side av byen, fra den andre siden av jernbanelinjen. Vi som tilbrakte nettene under en naken, skitten lyspære, vi som leste Dostojevski, Hesse, Knut Hamsun.” Det er som jeg møter enda en landsmann - min favoritt. Det gir meg dobbelt grunn til å være ørlite stolt av denne lille nasjonen oppunder polarsirkelen. Jeg merker meg at bare Hamsun også nevnes med fornavn. Hans litterære figurer var gjerne vandrere og gründere, men de manglet tilstrekkelig dybde og utholdenhet til å sette varige spor. Hamsun og Cappelen Smith var også vandrere, og begge satte varige spor. Om hundre år er ikke allting glemt. “Mannen han stupar, men merket det står,” sier dikteren Per Sivle et sted. Merket etter Cappelen Smith i Chile er formidabelt. Kanskje mannen også fortjener å bli husket mer?

CODELCO

Statseid gruveselskap, verdens største kobberprodusent. Driver blant annet Chuquicamata. Produserte 1,6 millioner tonn raffinert kobber i 2000.

Gjennomsnitt de siste årene: 18% av chilensk eksport og 8% av statsinntektene.

Kontrollerer ca 20 % av verdens kobberreserver.

Chuquicamata produserer 630 000 tonn kobber og 15000 tonn molybden i gj.snitt de siste årene.

7000 ansatte og 4500 innleide.

SQM –Soquimich

Privateid aksjeselskap som blant annet driver salpeterverket ved Maria Elena.

Canadiske, israelske og chilenske eiere. Norsk Hydro har også en stor aksjepost.

Verdens ledende produsent av spesialgjødsel, iodin og litium.

I 2001 solgte SQM for 526,4 millioner US $. 80 % ble eksportert til over 100 land.

Kilder:

S. Schmidt-Nielsen: E. A. Cappelen Smith, Minnetale 6. okt. 1949

Kenneth Bjork: Saga in Steel and Concrete: Norwegian Engineers in America. Minn. 1947

Gustavo Tapia A: Chuquicamata – Historia con nostalgia, Santiago 2001

A. Iuel: Drammensfamilien Smith, Drammen 1934

Eduardo Blanco Amor:  Chile a la Vista, Santiago 1957

Eliana Chamizo Alvarez: Maria Elena, ¿Mujer de dos caras? Santiago 1996

Manual del Salitrero, 1932

Revista Pampa, juli 1949

Takk til:

Per Cappelen Smith, Trondheim

Trond R. Reinertsen,  Trondheim

Gudmund og Inger Marie Stang,  Trondheim

Harald Nissen,  Trondheim

Jorge G. Araya V., SQM, Maria Elena

Rubén Soto,  CODELCO, Chuquicamata

Claudia Melendez, CODELCO, Chuquicamata

Bernarda Cerda, Nasjonalbiblioteket, Santiago

Linker:

http://www.codelco.com  CODELCOs hjemmeside, også på engelsk.

http://www.soquimich.cl  SQMs hjemmesider, også engelsk variant.

http://www.geocitiescom/leonacho2000/english/index.html Bilder og informasjon om bl. a. Maria Elena.

http://www.albumdesierto.cl/melena.htm  Flere bilder.

www.mipampa.cl   Hjemmesiden til lokalhistoriker Nelson Aranda Leon i Maria Elena