Jostein Moen

hjemmeside

Sjahen av Iran og fru Farah Diba tar tog gjennom Øst-Telemark

Torsdag 4. mai 1961 åpner politimesteren på Notodden et brev fra Det Kongelige Justis- og Politidepartement. Innholdet er ikke hverdagskost: Sjahen av Iran og fru Farah Diba vil passere hans distrikt i kongelig ekstratog 21. og 22. mai og det er ønskelig med ordensmessige tiltak, særlig der følget vil gjøre korte opphold på Tinnoset og Gransherad stasjon.  

Søndag 21. mai er det strålende vær. Kl 09.15 forlater en bilkortesje slottet. Et kvarter senere ruller kongelig ekstratog 15/61 ut fra Vestbanen mens kong Olav står på perrongen og vinker.

Kl 11.55 ankommer toget Hjuksebø stasjon, helt etter ruta. Her blir det stående på spor 1 mens lokomotivet skifter plass for strekningen opp til Tinnoset. Perrongen er full av folk i alle aldre. Skolebarna var godt forberedt med norske og selvlagde iranske flagg. En liten gutt på 3 år hadde ikke flagg og det eneste han husker er masse folk og et tjukt tau i ansiktshøyde. Det Kongelige Justis- og Politidepartementet glemte å be om politivakt på Hjuksebø, men stasjonsmesteren har vært forutseende og fått satt opp en tausperring to meter inn på perrongen.

Først kommer 22 år gamle keiserinne Farah Diba ut på plattforma i enden av vogna. Et sukk stiger fra mengden. Så kommer Sjahen. Begge smiler og vinker. De ser utover bygdefolket i søndagsklær, stasjonsmesteren i sin beste uniform og med hvite hansker. Bjørkene langs kanten av stasjonstomta har tynt lysegrønt løv. Gjennom løvverket kan gjestene skimte bygda, Heddalsvatnet som glitrer i solskinnet, Notodden med røyken fra Tinfos og Gaustatoppen i synsranda mot nord. Velkommen til Telemark!

Folk suger til seg inntrykket av disse eksotiske gjestene. Sjahen er 42 år, stram, kjekk og sjarmerende.  Farah Diba var allerede etablert som moteikon og skjønnhetsideal gjennom ukepressen. Plutselig forsvinner hun inn i vogna, men kommer straks ut igjen med et lite filmkamera. Hun tar to trinn ned på perrongen og filmer fra den smale stripa mellom toget og tausperringa. Iranske journalister som følger med i toget sier senere at de aldri har sett keiserparet så tett på folk. I Iran ville det vært helt utenkelig.

3-åringen med tauet i ansiktet ble sikkert også filmet. 50 år senere skriver Farah Diba fra eksil i Paris. Hun husker ikke så mange detaljer fra reisen i Norge. Så mye hadde skjedd i mellomtiden og filmrullene fra den gang ble igjen i Teheran da hun og mannen måtte rømme landet i 1979. Men hun husker den flotte naturen, den strålende mottakelsen og alle de lyshåra barna.

Etter skiftinga kobles lokomotivet i motsatt ende av togsettet, der plattforma til keiserparet er. Sporskifteren nede i skinnegangen skotter opp idet Farah Diba tar de to trinnene opp fra perrongen. Hun er kledd i kjole med kåpe over. Kollegaer legger merke til det hastige øyekastet hans og gjør det til stoff for vitsing i årevis etterpå.

Kl 12.05 fortsetter toget til Notodden, Tinnoset og over Tinnsjøen med Storegut til Mæl. Derfra er det bilkortesje opp til Rjukan med keiserparet i Hydros nye Cadillac. Overalt har folk møtt fram for å hilse og se. På Tinnoset er det 17. mai stemning, nyslåtte gressplener, blomster, flagg og bjørkeløv. Store farvebilder av keiserparet pryder stasjonsbygningen. De celebre gjestene blir møtt av stasjonsmesteren, Hydros generaldirektør Østbye med frue og datter samt direktør Garben. Veien fra stasjonen til fergeleiet var asfaltert for anledningen. Lokalavisa melder at: ”Utenfor porten til fergeområdet dannet stramme speidere fra 1. Rjukan tropp espalier. En morsommere mottakelse enn her på Tinnoset stasjon fikk keiserparet neppe under hele besøket, og det lot til at de var behagelig overrasket over den. Til å begynne med hadde folk nok med å se, men så bruste hurraropene mot følget.”

Kl 12.45 dagen etter ankom reisefølget Gransherad stasjon og gikk ombord på det ventende togsettet. Kl 13.00, helt etter ruta, var det avgang til Sandefjord. Den opprinnelige reiseplanen inkluderte besøk på Ulefoss, men dette ble strøket fordi bilturen dit ble ansett som for ukomfortabel. I ettertid virker det kuriøst at tog ble benyttet, men vi må huske at selv om de beste bilene kunne være bra nok, var veistandarden i Øst-Telemark svært variabel. Derfor var tog både raskere og langt mer komfortabelt, særlig et kongelig spesialtog.        

Spesialtoget er beskrevet i brev fra NSB hovedstyret i Oslo til Norges Eksportråd som arrangerte denne halvoffisielle delen av besøket. Det var satt opp med lok, godsvogn og 6 boggivogner[1]. De to første vognene etter godsvogna var A0 504 og Bf0 515, avsatt for pressekorpset. Begge tilhørte Drammen distrikt og var bygd i 1909. 504 hadde fått ny vognkasse med 36 sitteplasser 1. klasse, fordelt på 6 kupeer, 2 wc og skilledør midt i sidegangen. 515 var en original 2. kl vogn med 6 kupeer, 48 sitteplasser, 1 wc, konduktør- og gods-avdeling.

De to neste vognene var for inviterte gjester. A0 248 var en flott 1. kl vogn fra 1913 tilhørende Oslo distrikt. Den var utstyrt med wc i hver ende og 4 kupeer med 6 sitteplasser hver. Midt i vogna var det salong med panoramavindu, tre sitteplasser ved hver tverrvegg og gruppe med bord og 4 lenestoler i midten. A0 581 var noe nyere; bygd i 1921 og tilhørte Drammen distrikt. Den hadde 1 wc, 24 sitteplasser på 4 kupeer og salong med panoramavindu og to bord med henholdsvis tre faste og to løse sitteplasser og to faste og to løse plasser.

Deretter fulgte restaurantvogna med 40 sitteplasser fordelt på 10 bord. Bakerst var Ao 100, bygd i 1926 og tilhørende Oslo distrikt. Den ble ombygd i 1941 og gikk siden under navnet Terboven-vogna. I 1961 var kong Haakons gamle vogn pensjonert og den nye kongevogna var ennå ikke levert. A0 100 var derfor NSBs beste representasjonsvogn. I den ene enden var det en plattform, delvis med tak over. Der sto Sjahen med sin Farah Diba og vinket til de fremmøtte ved flere korte stopp underveis, blant annet Drammen, Skien og Notodden. Fra plattformen kom de inn i salongen, innredet med bord og 8 lenestoler og sofa med bord foran. Til venstre for sofaen var døren til sidegangen og videre til de tre sovekupeene. De to første var ordinære 1. klasses sovekupeer med to køyer i høyden, bord og servant. Den siste sovekupeen hadde også to køyer i høyden. I tillegg hadde sjahen og frue lenestol, skatoll og toalettrom med klesskap og wc. Sidegangen fortsatte gjennom en dør til åpen garderobe, isskap, rom for betjening og ytre gang. Dessuten var det inngang til wc fra denne sidegangen slik at reisende i de to første sovekupeene ikke behøvde å gå gjennom kongekupeen.

Mandag 22. mai gjorde toget et kort stopp på Notodden stasjon. Lokalavisa melder at over 1000 mennesker hadde møtt fram. Turen fortsatte til Skien og Sandefjord med tog. Dagen etter gikk reisefølget om bord i en av marinens motortorpedobåter med kurs for Gamlebyen i Fredrikstad. Politimesteren på Notodden kunne puste ut. Alt hadde gått etter planen og uten problemer[2]. Flere tusen telemarkinger hadde opplevd og deltatt i besøket på forskjellige måter. 3-åringen på Hjuksebø vokste opp med stadige referanser til disse eksotiske og glamorøse gjestene.

I dagene som fulgte var besøket førstesidestoff i alle aviser. Lokalavisa Telen skrev at ”Verdens mest kjente monarker, sjahen og keiserinne Farah Diba overinnfridde forventningene og var et enda vakrere og kjekkere par enn vi hadde forventet oss dem. Fra de steg ut på perrongen på Tinnoset til de tok farvel på Rjukan i går formiddag vant de hundreder av venner i by og bygd – ganske enkelt ved sin sjarm og smilende naturlighet. Besøket ble meget vellykket.” En hovedstadsavis beskrev det som en ”festreise gjennom Telemark - et nasjonalromantisk postkortlandskap”. På Mæl får vi vite at ”Jubelen bruste fra tette tilskuermasser på perrongen utenfor stasjonen. Også her vinket skolebarn med persiske og norske flagg og det var stas uten like. - Han rank og sindig, tungt belesset med gyldne ordener, og hun yndig og chic, sikker og scenevant, trass i at hun bare er 22 år.”

50 år er gått og i dag er det utenkelig at en tilsvarende reise ville foregå med tog. Men i 1961 var toget overlegent både på fart og komfort.  Dessuten var NSBs infrastruktur mye bedre. Både Brattsbergbanen til Notodden og Tinnosbanen videre nordover hadde stor trafikk. Stasjonene var bemannet. Både bygninger og uteområder var velholdte. Folk var vant med å bruke tog og stasjonene var viktige møtepunkter.

Etter sjahen og Farah Diba kunne Hjuksebø stasjon loggføre enda et fremmed statsoverhode på besøk. I august 1964 kjørte Sovjetunionens generalsekretær Khrustsjov forbi, bare uker før han ble avsatt av sine motstandere i kommunistpartiet. Han kom fra Oslo, skulle videre til Herøya og feide gjennom Øst-Telemark i ekstratog med helikopter hengende over. I 1973 brukte kong Olav sin nye kongevogn da han skulle overvære NM på skøyter på Notodden. Med dét var en epoke over. Dagens kongevogn er den andre siden 1961 men den har ikke vært å se på Brattsbergbanen nord for Hjuksebø siden den gang. Offisielle besøkende fra utlandet bruker bil og fly. Gamle Ao 100 har stått på Sørumsand stasjon de siste årene. Men Øst-Telemarks postkort-landskap er det samme og toget kan fremdeles være den beste måten å oppleve det på. Velkommen tilbake! 

Jostein Moen

Takk til Bjørn Hall for jernbanefaglig bistand

[1]Vogner med doble akslinger i hver ende for bedre komfort.

[2]Riktignok skrev pressen om konflikter mellom fotografer og Norsk Hydro, særlig om en slåsskamp mellom politiet og en fransk pressefotograf på Møsvassdammen. Men dette påvirket neppe keiserparet.