Jostein Moen

hjemmeside

Togreise fra La Paz til Santiago

På 1920-tallet ble det etablert en direkteforbindelse mellom disse to hovedstedene. Den ble kjørt to ganger i måneden med en vogn med kombinerte sitte- og sovekupéer.  Annen hver fredag klokken 16 var det avgang fra La Paz, verdens høyest beliggende hovedstad. Samme kveld kom toget til Oruro, hvor den reisende kunne strekke på føttene og kjøpe frisk frukt som var sendt opp med tog fra Cochabamba i den bolivianske delen av Amazonas. Neste ettermiddag var det ankomst Uyuni der toget korresponderte med «El Internacional Rápido de Buenos Aires». Dette var for øvrig den eneste formen for kommunikasjon mellom den argentinske hovedstaden og gruvedistriktene i Nord-Chile. Etter en times opphold fortsatte reisen mot den chilenske grensen, som ble nådd rundt 10-tiden neste formiddag ved Ollagüe. Herfra krabbet toget opp mot Ascotán hvor et stort skilt annonserte det høyeste punktet på chilensk side, 3956 m.o.h. Vognene var utstyrt med oksygenflasker i fall noen av passasjerene skulle få pusteproblemer i den tynne luften. Ved 19-tiden var toget framme ved knutepunktet Baquedano, et stykke inn i landet fra Antofagasta. Her ble vognen koplet fra og plassert på et sidespor mens resten av toget fortsatte ned til kysten. Dagen etter ble de fåtallige passasjerene tilkoblet en sørgående ekspress som tøffet inn i Santiago halvannet døgn senere. Da hadde reisen vart åttisju timer pluss natten i Baquedano, og de 2625 kilometerne var tilbakelagt med en gjennomsnittshastighet på ca 35 km/t.

Turen ble sett på som en personlig utfordring og var forbeholdt de eventyrlystne. Det viste seg etter hvert at disse var for få til å kunne forsvare en slik direkte forbindelse. Senere måtte de reisende bli med til Antofagasta og vente der en dag eller to på sørgående forbindelse.

Reis selv!

Det chilenske jernbanenettet er en blek skygge av hva det engang var. Raske og moderne busser har overtatt det aller meste av persontrafikken. Men jernbaneentusiaster kan fremdeles finne noen få flotte togturer i dette kontrastrike landet. En av dem er den mest dramatiske delen av La Paz - Santiago ruten. For noen år siden dro jeg motsatt vei, fra Calama i Nord-Chile til Oruro i Bolivia og til La Paz. Calama er en gruveby 2200 m.o.h. Tog til Bolivia går en dag i uka, avgang på ettermiddagen. Jeg fikk plassbillett, men utover det var bekvemmelighetene begrensede. Vognene på denne meterspora banen er trange og kalde. Stigningen de første timene er på hele 1700 meter og farten er bedagelig. De fleste passasjerene hadde mye baggasje stablet overalt. Grensekontrollene tok timer. Landskapet er åpent og karrig. Noen vil kalle det ensformig, men jeg fant det vakkert og fremmedartet. Mat fikk vi i restaurantvogna eller fra boder ved de få stasjonene. Coca-te er vanlig og populært siden det varmer og hjelper mot høydesyke. Da natta seig på var det likevel uflaks å ikke ha et ullteppe for hånden. Noe kupevarme la jeg ikke merke til.

Rundt midnatt nådde vi grensa og det var togbytte. Litt senere ble passene samlet inn av bolivianske kontrollører. Vi fikk beskjed om å hente dem selv i en vogn bakover i toget. Vel, det spillte ingen rolle. Den tynne lufta og mangel på komfort gjorde det likevel vanskelig å sove. Noen timer etterpå begav jeg meg bakover. Da oppdaga jeg at det faktisk var flere klasser på toget. 3. klasse var ei vogn uten seter og elektrisk lys. Den var stapp full av mennesker og oppakninger. Den lavmælte mumlinga foregikk på quechua, inka-språket. Da dagen grydde så jeg at vi var på en enorm flat saltslette: Salar de Uyuni. Natta hadde vært hard for mange. Ei kvinne i et sigøynerfølge i nærheten nekta å komme til bevissthet. Hun ble fika kraftig i ansiktet og våkna nok til at de klarte å slå i henne ei væske som neppe hadde passert dopingkontrollen i Holmenkollstafetten. Snart var hun like kvikk. Min nærmeste medreisende var en eldre herre som la ut om tyskernes smarte krigslister under 2. verdenskrig. Jeg døpte ham Mr. Toad etter utseendet og han var faktisk et morsomt reisefølge uten å være særlig sympatisk.

Like før Uyuni passerte toget en enorm jernbanekirkegård. Det hevdes at noen av de utrangerte lokomotivene var i tjeneste da Buch Cassedy og Sundance Kid var på ferde i området. Stopp i Uyuni betydde beinstrekk. Jeg veksla penger og kjøpte mat på perrongen. Bolivia er berykta for ukontrollert inflasjon. Nå var det bestemt å kutte noen nuller i valutaen. Både gamle og nye sedler var i omløp i en overgangsfase. Ei maislefse med kjøttdeig kosta derfor både 2 og 2000 bolivar, og selvfølgelig ble en gringo med dårlige spanskkunnskaper forsøkt lurt. Mine medpassasjerer hadde også kjøpt mat. En av dem satt og slurpa i seg varm suppe. Etter hvert dukka det fram et hønsehode av suppebollen, komplett med nebb, øyne og en liten kam. Jeg prøvde å se en annen vei mens han begjærlig gnagde den lille skallen rein og sugde i seg innmaten.

Resten av dagen fortsatte vi bortover altiplano, den bolivianske høysletta på rundt 4000 m. o. h. Snødekte vulkaner raget i horisonten og i flere timer kunne vi skimte saltsjøen Lago de Poopó ute på sletta. Endestasjonen Oruro ble nådd ved 9-tida samme kveld. Der hoppa vi rett på en buss og kom til La Paz rundt midnatt.