Men er du først avgårde så er du blitt en konge. Båten er tronstolen din, og over det veldige hav har du bare Neptun som medkonge, og da Hans Majestet fortrinnsvis oppholder seg i sydligere farvann gjør han ikke noe krav på Skagerak samtidig med deg. Du er enehersker. Kan hende du vil møte en seiler eller ‑ Oh Jeremias ‑ en motorbåt. Du vil se medlidende ut, og du tar dem ikke alvorlig. ‑Til sjølve riket ditt, de tusen sund, de tusen viker og øyer der eventyret vokser, er leden for trang og farvannet for grunt for andre enn deg. Er det om å gjøre padler du i morraduggen. Har du en kaffekopp vann under kjølen har du ei kjensle av hamstring.

Jostein Moen

hjemmeside

70O KM I KAJAKK

Du kan bli så gammel du vil. Metusalem kan bli reine smågutten ved sia av deg. Det er en ting du aldri glemmer. Det er en sommer i kajakk. Har du engangfunnet sjarmen i turpadling vil du være dens ydmyke slave. Når isen går av elva om våren, går isen av blodet ditt også, og det begynner å koke rundt i kroppen dinogså. Lukta av tang og salt sjø som driver oppetter elva gjør deg verdensfjern og mjuk i blikket. Tusen minner gjør deg urolig og du får ikke fred før båten ligger med bånn i været og du sjøl er i ferd med å pusse og male. Det gis deg bare en ting: det er av gårde.

Det var slike fakta som tvang oss av gårde i år trass i krig og annen elendighet. "Navigare necesse est. Vivere non est necesse." sa jeg og slo i bordet. "Enig," sa resten av skippera. Mandagen den 13. juli i det Herrens år 1940 dro vi. Vi lemper båtene ombord på Oseandamperen Juno på Drammens Honnørbrygge og tar den ut Drammensfjorden til Berger. Kl. 20 setter vi båtene på vannet og går løs på Breiangen. Det tar til å bli mørkt. Tunge skyer ruller opp Oslofjorden, det blir svart som i en sekk, og snart begynner det å øsregne. Vi holder skipsråd, og blir enige om å gå på land hurtigst mulig, enda vi kjenner Borrekysten fra før. Etter å ha hilst mer eller mindre hjertelig på 36 546 rullestein finner vi endelig en led inn til land. Båtene blir dratt opp og teltet slått i stummende mørke. Vi er kliss gjennomvåte og humøret er ikke helt på topp. Skipper Moen redder imidlertid situasjonen. Detta er godt for gulrota og timoteien," sier han og vrir buksekanten.

Neste dag er det strålende sol, vi titter på gravhaugene, setter båtene på vannet og drar klokka 16. Vi går forbi Tønsberg, inn i det nydelige Årøsund og seinere inn i Ryssesund. Stor og sørgmodig sklir månen opp på størbord av oss og drøpper, bare drøpper i havet. Vi kommer ut ved Verdens Ende og stikker rett over til Ula. Vi glir langs etter land, går over Viksfjorden og Larviksfjorden og anløper Stavern kl. 7 etter 15 timers padling.

Langt utpå dagen onsdag våkner vi omsider, fikser litt på takkelasjen og bausprydet og "gjør" Stavern. Kl. 21 går det videre sørover igjen. Rakkekysten er beryktet og bekjent som det verste stedet på østkysten vår. Vi blir etter måten behandlet lempferdig. Sjøen går ganske høy, men med jamne dønninger. På veien innover mot Nevlunghavn har vi Tvisteinfyr ute på babord. En diger gul måne henger like over fyret og får det til å likne et eventyrslott med templer og hvelv. Måneelva bølger opp mot den tunge granitten og slår tusen gnister som lyser mot den svarte horisonten. Det er som ei diger øks hogger fliser av en hoggestabbe av gull. I Nevlunghavn gir vi opp kampen mot naturelementene, setter båtene på land og slår teltet.

Neste dag bærer det videre i strålende vær. Tvers over Langesundsfjorden og mellom Mejulen og Kråka. Vi har ganske høy sjø, men er bestemt på å rekke Kragerø. Omsider ser vi fyret i Kreppa og er litt etter inne i smult farvann. Kreppa og Langårsund er ei smal revne mellom Langøy og Gumøy og fører rett mot Kragerø. I Rørvik ved Kragerø går vi i land for natta. Vi rigger opp landgangsklea og tar peiling på staden. Da vi kommer tilbake er det dans på Rørvikbrygga. Den gamle måne henger skyldbetynget på skakke ute i øst og gråter i havet. Hankjønn og hunkjønn bølger over de råtne bryggeplankene. En gramafon på toppen av to smørkasser piner ut noen låter. Nat Gonella prøver å innynde seg hos den gamle måne. Men månen vet hva den er og trekker seg anstendig og i god orden bak ei sky. Brygga blir mørk. Nat Gonella blir putta ned mellom n' Harry Brandelius og a’ Karin Juel.

Fredag den 19. våkner vi ved at regnet pisker mot teltduken og sender en kald dusj inn til oss. Etter en stund er duken blitt helt våt, og vårt gamle telt svikter oss ikke; det er tett. Jeg stikker hue ut av teltåpninga og ser at sjøen går hvit allerede rett ut i Kilsflorden. Altså værfast. men vi gråter ikke for det, det er godt å hvile. Utpå kvelden klarner det igjen opp, men østan gir seg ikke. På brygga spilles det opp til dans igjen. De har lånt den gamle gramafonen vår. Book‑Jensen smelter ut i natta. Jeg hører "Godnatt lille skipper" inn i teltet der jeg ligger og skriver dagbok. Jeg forsøker å sove men det går ikke. Jeg husker taktfast fra den ene sia til den andre. Bena hever seg faktisk rytmisk etter tur. Det er bølgene som er gått i blodet. Jeg snur meg med bånn i været. Da går det.

Lørdag den 20. våkner jeg kl. 4.20 og finner ut at det er nogenlunde stille. Jeg får liv i de andre og en time seinere setter vi båtene på vannet. I det vi tar det første åretak skjærer et lyn gjennom natta og kort etter dundrer torna, over oss. Pakket er imidlertid pakket og i ølende regnvær navigerer vi ut forbi Tåtøy og Stavseng fyr. Ved Strømtangen fyr møter vi sjølve været. Vinden har dreiet litt mere sydlig, vi har bølgene stikk i stevn. Vi sliter oss opp og ned og tvers igjennom over Stølsflorden og kommer omsider i le i Portør havn. her inne intar vi noen

C.vitaminer (gulrøtter) for vi gir oss i kast me'n Rasmus igjen. Det viser seg at vinden har øket og vel ute av le brøler havet imot oss med diger skvalpesjø. Etter å ha slitt over en time erkjenner vi at overmakta er for stor og vi gir oss. Vi er så heldige å finne inn i ei lang smal vik, Grytvika, og i bånn av denne venter paradiset oss. Det var ei lita bu full av høy og med bølgeblikktak. Båtene legger vi under bua og tørker de tørre. Inne henger vi opp alt det våte tøyet vi har og tar på oss tørt. Slitet var alt glemt og kort etter klinger visa om sjømannen som elsker havets kår med harmonikkakkomparnemang i veggene.

Søndag kl. 3.30 blir jeg tømt ut av soveposen av Knut. "Hci," sier'n, 'n Rasmus har ikke stått opp enda." Jeg titter forsiktig ut. Det er virkelig tilfelle. Presis en time seiner er vi av gårde.

 'n Rasmus er bare litt morragretten og båtene glir lett. Kl. 8 anløper vi Risør. "Den hvite by ved havet” ligger stille og søndagskledt foran oss. De vakre hvite trehusa speiler seg forfengelig i sjøen. En seiler letter anker og stikker til havs. Vi ligger bare og ser. En enslig Ford står å kjeder seg anstendig oppe på et hjørne. En natterangler eller kanskje en morrafugl av ei katte strekker seg mot sola og gnir seg i mangel av noe bedre mot en stolpe. Vi er drevet inn til brygga og lemper båtene opp på land. De lange hvite buksene og de hvite skjortene kommer på til ære for søndagen, og vi driver en lang tur langs strandpromenaden. Litt etter litt våkner byen. Hele familier rusler med pledd og kaffekjele ned mot bryggene. Flere seilere stikker til havs, og kritthvite seil leiker ute i horisonten.

På strekninga ned til Lyngør er vi ute for turens verste sjø. Det er ei eneste kokende heksegryte hele veien. Ofte kan vi være bare 5 meter fra hverandre men allikevel ikke se antydning hverken til skipper eller båt. Ei dame i Lyngør blir forferdet da hun hører vi har padlet igjennon det beryktede Sild i dette været. "Nei at dere torde," sier hun og betrakter oss med det ”lykken er bedre enn forstanden " blikket vi nå begynner å kjenne. Ei kvartmil inne i sundet ved vraket av torpedobåten Gribb går vi på land for natta.

Neste dag går  det videre mot vest. Vi passerer etter en stund ei nydelig grendved navn Flosta, runder Narestø og er snart etter ute i Tromøysund. Kl. 11 anløper vi "Nordens Vencdig". Vi drar oss hele dagen og spiser turens første middag.

Tirsdag er vi igjen på farten. Farvannet fra Arendal ut til havet forbi Vrengen og Vippa bru er eventyret blant Sørlandets eventyr. Hvitmalte hus med roser krypende oppover veggene. Flate grønne øyer med knudrete eiketrær som strekker seg ut over vannspeilet. Mannshøyt susende siv. Vi glir gjennem det hele i stum beundring. Etter å ha passert Bryllupsholmene er vi igjen ute på havet. Det ligger blikk foran oss. I nordøst skjærer Indre‑ og Ytre Torungen fyr to svarte kjegler ut av horisonten. I Grimstad er vi inne og provianterer og ser på Ibsenhuset. Ved 21 tida glir vi forbi Homborsund og Saltholmen fyr og går på land i Lillesand.

Neste dag er det høy sjø og etter kort tid må vi gå på land i Natvig. Ved 20.30 tia stilner det litt og vi er straks avgårde. Ettersom vi padler blir det mørkere og mørkere. Det går tvers gjennom mørket forbi Gamle Hellesund, Ulvøya og over Kvåsefjorden. Kristiansandsfjorden er såpass brei at vi finner det nødvendig å ta kompasspeiling. Heldigvis for oss har fyrvokteren i Grønningen fyr glemt å blenne i kjøkkenet og dit går det lett. Så glir vi ut i mørket igjen. Vi kan så vidt skimte baugen på kajakken. Litt etter aner vi noe hvitt på babord, og vi tar det for Øksøy fyr. Kursen er riktig. Klokka 2 begynner det å blåse opp og høljeregne og gjennom en brann av morild søker vi til havn. I Rumsvigen finner i ei gammal sag vi okkuperer og i lyset av de ustanselige lyna kryper vi til køys. Neste dag vekker eieren av saga oss og vi unnskylder oss etter beste evne. "Hørt sligt tøv sier han på syngende sørlandsk. "Det er vann kaffe på kjøkkenet".

Klokka 9. 15 er vi igjen på vannet. Vi glir forbi Ny Hellesund, over Songvårfjorden og endelig klokka 13.22 kan vi sette foten på Sjøsanda ved Mandal. I anledning dagen barberer vi oss og rigger opp søndagsklea, og byen blir "gjort" etter beste oppskrifter. Men tida er knapp.

Allerede neste dag stikker vi til sjøs igjen og hjemturen begynner. Etter en frisk seilas i fem timer når vi inn til Kristiansand. Her ligger vi hele fredag og lørdag. Søndag går det igjen til havs. Vi følger den gamle leden, landet går raskt unna, og vi strekker etappa helt til Grimstad. Neste dag går det videre østover. Vi har fatt hjemlengselen i blodet. Sønnavinden som vi hadde imot oss hele veien nedover er så elskverdig å snu og vi får den igjen stikk i stevn. Men landet ryker unna likevel. Tirsdag den 30. går vi på land i Havsund nord for Kragerø. Neste dag er vinden like hard, men vi gir oss ikke for vi kommer opp til Ula.

Torsdag 1. august er været strålende og vi har rast ut for en stund. I bedagelig tempo går det opp til Tjømø. Her er vi så heldige at vi får skyss med ei gammal jakt ”Kristiane". ”Kom igjen arbeidsløst, her skal du møte motstand”, sier vi, og kryper ombord i prammen, og koser oss med mat og gramafon. Vi vinker allernådigst til hunkjønnet som vokser på granitten oppover langs land. Gramafonen hoster bak i akterplitten "Tonerna de gå over bølgerna de blå".

Kl. 19 anløper vi Moss og overrasker en onkel behagelig, eller rettere overrasker en behagelig onkel. Vedkommende er "uti brus og øl", og resultatet er at vi for all fremtid betrakter med mistillid alle personer som benevner den substansen de bor på for fastland.

Fredag 2. går vi i høy sjø rett over fjorden til øyenes øy; Løvøya ved Horten. Her rehabiliterer vi oss i 2 dager, og setter så kursen rett opp Drammensfjorden presis 3 uker etter vi dro avsted. Etter en stund plasker vi igjen forbi Risgarn Sjøbad gjennom kloakkvann og drivende skumtopper fra fabrikkene. Mottagelseskomiteen er ikke møtt opp på Honnørbrygga. Vi antok at den var forsinket. De tre torvkonene på toppen av trappa vender oss sindig akterstevnen som dengang vi dro. Skyggen av filthattene faller over strikketøyet. Vi glir under brua, oppetter land. Kort etter ser vi den gamle sjøbua og snart er båtene på sin gamle plass. Vedmodig lukker vi dørene og sier farvel for i sommer til våre trofaste følgesvenner. Vi låser. Skipssekken blir lempet opp på ryggen, og vi rusler hjemover. Det hele er nølende. Vi vagger oppover gata. Vi er da sjøfolk.

Skrevet av Ludvig Throndsen etter en padletur som Ludvig Throndsen, Knut Fongen og Oddvar Moen gjorde med hver sin Åland turkajakk fra Drammen til Mandal i 1940.